Vi trenger ikke narsissister

Smedasundet. Et av mange eksempler på hvordan jeg vil se hjembyen min, på det jeg vil at andre skal se. Jeg ser imidertid mye negativt også.
Et av mange eksempler på hvordan jeg vil se hjembyen min, på det jeg vil at andre skal se. Jeg ser imidertid mye negativt også.

Jeg blir noe irritert over nordmenn i perioder, noe som er et resultat av de erfaringene jeg har hatt. Jeg har møtt den norske personlighetsforstyrrelsen en rekke ganger.

Alle er narsissister i ulik grad, og det er faktisk så vanlig med nasjonal narsissisme at det blir forsket på det. Forskerne bak studien We made history spurte 6185 studenter fra 35 land følgende spørsmål: What contribution do you think the country you are living in has made to world history? Deltakerne skulle oppgi svaret i prosent der 0 prosent tilsvarte ingen bidrag og 100 prosent betydde at alle bidrag kom fra dette landet. Russland fikk den høyeste scoren med over 60 prosent, mens Sveits var lavest med 11 prosent (som også er temmelig høyt). Den totale scoren viste at disse 35 landene hadde stått for 1156 prosent av alt som har skjedd i verdenshistorien. Jeg håper du ser problemet.

Vi liker å kritisere andre, f.eks. når amerikanske presidenter sier at ingen andre enn dem har rett til å bruke et ord som eksepsjonell om sitt eget land. Det er derfor vanlig at en ikke anerkjenner noe andre har oppnådd. Det er vi som gjør verden bedre, mens de fleste andre er en trussel. En nasjonal narsissisme innebærer at vi overvurderer vår egen betydning. Vi trekker fram det mest positive og vil at andre skal se oss i et så positivt lys som overhode mulig, enten det er realistisk eller ikke.

Jeg har sett flere artikler som fokuserer på fordelene med en personlighetsforstyrrelse. En narsissist kan komme langt fordi han/hun er ambisiøs, selvsikker, motivert og kan utnytte mennesker/situasjoner til sin fordel. Det kan altså være bra for dette individet, men det er ikke bra for mange andre i denne personens liv. Et innlegg i Psychology Today kommer inn på at narsissister er åpen for påvirkning, noe artikkelforfatteren mener er en potensiell fordel. Det kan være det, men hvis de blir lett påvirket, kan de også bli påvirket i negativ retning.

Jeg er derfor ikke overbevist om at samfunnet har så mye igjen for å oppmuntre til denne type atferd. Det kan være positivt hvis vi klarer å utnytte de positive sidene, såfremt vi klarer å tøyle de negative. En narsissistisk leder kan være fantastisk for fellesskapet på den måten at han/hun ofrer mye for at andre skal ha det bra. Det er ikke tilfeldig at mange av dem arbeider som prest, lærer, lege/kirurg, politiker, bedriftsleder etc. Det er likevel en fare for at behovet for beundring (eller i motsatt fall, frykt) er en motivasjon. Det viktige er at vi gir dem det de vil ha, og det er irrelevant hvordan dette påvirker oss.

Jeg tror det er naivt å tenke at narsissisme ikke finnes blant høyt utdannede mennesker. Vi har nok alle et snev av personlighetsforstyrrelser, og det er vårt ansvar å sørge for å gjøre noe med det. Jeg skal ikke bli konkret, men jeg har både møtt ulike holdninger selv og hørt om en del saker fra andre. Jeg har likevel vært heldig, for jeg har bare hørt om de alvorligste sakene. De erfaringene jeg har gjort selv er med offentlig ansatte som hadde noen trekk, men om de var bevisst det eller ikke, lot de i alle fall ikke disse holdningene styre avgjørelsen de tok.

Jeg tror dette er relevant for de som trenger hjelpeappratet, d.v.s. primærhelsetjeneste (hovedsakelig det kommunene har ansvar for) og spesialisthelsetjenesten (hovedsakelig somatiske og psykiatriske sykehus, og ambulansetjenesten). Tenk deg at du treffer på en som vil ha rett, som vil være den som gir deg svaret, eller som tar avgjørelser uten å ha hentet inn råd fra de rette fagfolkene. Jeg skal ikke nevne spesifikke etater, men vet om en del tilfeller der samarbeidet kunne ha vært bedre. Det kan være litt ekkelt, for det én person skriver i en rapport kan få store konsekvenser. Det kan være så enkelt at ett enkelt ord, hvis det er unøyaktig, kan lede leseren i feil retning.

En trenger ikke være en narsissist for å være ambisiøs eller ha en sterk indre motivasjon for å lykkes. Jeg er derfor ikke enig i de artiklene som advarer mot å kritisere narsissisme, de som mener at vi trenger disse trekkene i lederne våre. Vi har nok mer igjen av å motarbeide disse tendensene i oss. Dette gjelder forøvrig ikke bare når vi møter mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er like viktig når vi møter innvandrere, enten de er en etnisk minoritet eller ikke. Vi er med andre ord ikke nødvendigvis så fortreffelige som vi tror. Det er noen som har en annen opplevelse av Norge enn den mange nordmenn har. Det betyr ikke at den ikke er reell.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s