Er du helt normal?

Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons
Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons

Det var en tid da jeg var langt mer personlig på denne bloggen. Jeg prøvde å sette ord på noe av det jeg opplevde og følte, og tenkte at andre kunne ha nytte av det også. Det var ikke nødvendigvis reelle ting jeg beskrev, men målet var å se ting litt klarere. Jeg lyktes noen ganger, men dette kunne også misfortås, og jeg ble derfor mer generell. Det er beklagelig at det er så lite rom for å diskutere ting som åpenbart er en del av livet for de fleste. Det handler om definisjonen av hva som er normalt.

Når en definerer noe som normalt, definerer en også noe som unormalt. Det handler altså om avvik. Det er visse milepæler det er ventet at vi skal klare, og helst tidlig i livet. En skal ta utdannelse, og selv om en må skifte jobb noen ganger i løpet av karrieren, er det forventet at en er i arbeid i 40-50 år. Det er noen som må ha perioder med arbeidsledighet i den perioden, men det skal være midlertidig.

Mennesker har ulik fungering, men jeg har inntrykk av at samfunnet snevrer inn definisjonen av hva som er normalt, eller for å si det på en annen måte, det er stadig flere som havner utenfor, som blir definert som unormale. Hva skjer med de som ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger? Tall fra Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (publisert november 2018) viser at 44 prosent av de funksjonshemmede var i arbeid, mens sysselsettingen var på 74 prosent for hele befolkningen. Jeg tror oppfattelsen av normalitet har noe med den store forskjellen å gjøre.

Blant grunnene til arbeidsledighet blant funksjonshemmede finner vi psykisk sykdom og lavt utdanningsnivå. Det er også mange med fysiske plager som opplever en forverring med alderen, noe som kan forklare hvorfor sysselsettingen synker med aldreren. Det er i tillegg mange funksjonshemmede (25 prosent eller 85 000) utenfor arbeidslivet som ønsker seg en jobb. Alt dette tyder på at det er mange som ønsker å arbeide. Det er nok en del som ikke klarer det, samme hvor motiverte de måtte være, men det er sannsynligvis en del som har en mulighet. Det krever imidlertid noe fra arbeidsgiveren og fra de en skal arbeide sammen med. Jeg opplevde selv i arbeidslivet at det kanskje ikke er realistisk, fordi det krevde så mye fra de andre. Det er grenser for hvor mye de kan hjelpe en kollega, og samtidig utføre sine egne plikter.

Fysiske og kognitive begrensninger kan sette mange utenfor. Det er kanskje det mest effektive å la dem være der, men prisen kan bli høy for de det gjelder. Det betyr ofte at de blir sett på som unormale. Det er mange som på en måte lever inne i sitt eget hode. Det er lett å tenke at den og den gruppa bør velges vekk gjennom en kunstig seleksjon. Det er i noen land mulig å avslutte livet (aktiv dødshjelp) med psykisk sykdom som begrunnelse. Jeg er ikke enig i definisjonen, men autisme og ADHD blir regnet for å være psykiske lidelser, og nonverbale lærevansker slår sannsynligvis følge snart. Spørsmålet om hva som er nomalt, hva samfunnet ønsker å beholde, kan fort bli langt mer alvorlig enn det er i dag.

Vi lever i en verden der det nesten ikke er akseptert å være trist, redd og sint. Det er ikke legitimt å bekymre seg for framtida, og selv raserianfall (vanlig atferd blant barn) eller emosjonelle utbrudd kan føre til en diagnose med påfølgende medisinbruk. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om flere faktisk tenkte bevisst over hvilken vei samfunnet er på vei mot. Den ubehagelige sannheten er at du sannsynligvis har noen i familien din som andre vil definere som unormale, og muligheten er til stede for at du havner i den kategorien selv, enten i en tidsbegrenset periode eller resten av livet. Er du klar for et liv som unormal?

En kommentar til bildet, som kanskje virker litt malplassert. Jeg er fascinert over tiny house-konseptet, som er ganske vanlige i USA og UK. De er i teorien lovlige her også, men de få som har prøvd, har møtt mye offentlig motstand. Det er nesten som at nordmenn ikke forstår denne typen uavhengighet, hvorfor noen ønsker å leve annerledes enn de fleste andre. En kan bli sett på som syk hvis en tar uvanlige avgjørelser. Nei, vi er ikke så åpne for andre ideer og mangfold som mange tror.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s