RSS Feed

Det vanskelige livet

Haugaland vgs. Jeg var yrkesskoleelev av 90-tallet, noe som var en brutal opplevelse.

Jeg hadde svært brutale opplevelser på denne yrkesskolen.

Jeg leste forleden om en trend som startet på Pinterest. Den går ut på at en plasserer bøkene feil vei i bokhylla (ryggen inn). Hensikten er delvis å overraske, og delvis at en mener det ser bedre ut når alt er i noenlunde samme farge. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, men det virker like dumt som å kjøpe bøker en ikke har tenkt å lese, altså bare for å gi inntrykk av at en er belest. Det nye reduserer på en måte bøker til statussymboler der poenget ikke er å ha de mest interessant titlene eller genrene, men å vise at en har råd til bøker.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om Bird Box-challenge. Det kommer fra en film der tre karakterer må krysse ei elv og en skog med bind for øynene. Det er for å beskytte seg mot noen overnaturlige vesener, som får alle som ser dem til å begå selvmord. Det har altså blitt «ei greie», i likhet med Tide Pod Challenge (spise en vasketablett), kreative måter å bli beruset på, choking game, hot water challenge etc. Det er mye som blir populært gjennom sosiale medier, og det er noen trender jeg kunne sett meg selv bli en del av i yngre dager.

Jeg kunne f.eks. ha feiret håndkledagen 25. mai til minne om Douglas Adams. Den samme dagen er forøvrig Geek Pride Day, en idé jeg egentlig liker, selv om jeg avskyr ordet geek. Dagen etter er National Paper Airplane Day i USA. Den første dagen i februar er Iskrem til frokost-dagen, 10. mars er Mariodagen (ja, han fra Nintendo), og 4. mai er Star Wars Day. Det er nok av muligheter, og jeg er absolutt en tilhenger av å gjøre livet interessant. Hvis vi mangler innhold må vi skape det. Men.

Ja, det er et men her. Jeg tenker en del på framtida. Det er grunnen til at jeg har skrevet om alt fra fødelsrate til kunstig intelligens og borgerlønn. De mange påfunnene er kanskje et uttrykk for at en sliter med å gjøre livet interessant nok, og hvis det er et såpass stort problem i dag, hvordan blir det da i fremtida? Borgerlønn innebærer at en får utbetalt en viss sum per måned, uavhengig om en jobber eller ikke. Det har blitt prøvd ut i små skala i Finnland, Sveits og Kanada de siste årene, men det finske prosjektet ble avsluttet etter at prøveperioden var over. Det virker som at vi har den samme skepsisen i Norge også.

Det har blitt stilt flere krav til mottakere av ulike typer ytelser de siste årene. Hensikten er å skremme dem vekk fra trygd, men det er usikkert hvor de forsvinner til. Mange blir nok forsørget av familien, mens en del sikkert velger heller tvilsomme inntektskilder. Norsk media var ikke så opptatt av AI da jeg begyndte å skrive om emnet, men jeg ser stadig oftere overskrifter som skal forberede oss på sjokket. Jeg har bl.a. vist til rapporten Artificial Intelligence, Automation, and the Economy fra Obama-administrasjonen, forskning fra MIT, nyhetssaker fra bl.a. Forbes og CNBC, og artikler fra konsulentformaet McKinsey and Company. Det er noen som hevder at maskinene ikke er en trussel fordi de vil skape nye jobber. Det er mulig, men det virker sannsynlig at mange av de jobbene som ikke krever skolegang, og en del av de som gjør det, vil forsvinne.

Det er mange som «faller mellom sprekkene» i skolen, men jeg har inntrykk av at det er noen som aktivt lar det skje. Jeg tror det er individer som er fullt klar over at det skjer, og de er klar over hvilke konsekvenser det vil ha for barnet når det vokser opp. Jeg tviler på om det vil være færre av disse usynlige barna i framtida. Det er vanlig i faglitteraturen å beskrive barn med NLD med formuleringer som «de unsynlige barna, de usynlige vanskene eller de misforståtte barna.» Jeg tror ikke det blir lettere å lykkes i framtida, ei framtid der det kanskje ikke finnes noe som heter ufaglært arbeidskraft.

Da er spørsmålet, hvordan skal vi mestre et liv som i utgangspunktet er ganske kjedelig? Det er ikke sikkert det handler om at ungdommer ikke ønsker å jobbe. Hva om ungdommen finner på mye sprøtt fordi de ikke klarer et liv uten konstant underholdning? Vi har alle et ansvar for å gjøre livet spennende, og jeg lurer noen ganger på om vi sliter med det allerede. Det er kanskje vanskelig å finne varig glede, noe som føles tilstrekkelig. Det kan se ut som at flere enn tidligere har denne type utfordringer. Hvordan blir det da hvis et «worst case AI-scenario» skulle slå helt eller delvis til? Jeg er ikke overbevist om at Norge beveger seg i en positiv retning. Det er lett å skremme folk ut av senga hver morgen, men om en skremmer dem til noe bedre er en annen sak.

Det er kanskje en av de viktigste oppgavene våre. Myndighetene bryr seg utelukkende om å få nok skatteinntekter, men vi må også tenke på at en skal fungere utenfor arbeidsplassen. Det er derfor jeg er innom så mange emner på bloggen, for det handler rett og slett om livet. Termen nonverbale lærevansker gir inntrykk av at det utelukkende er snakk om det akamediske domenet. Det er aldri så enkelt. Det er det ikke for noen. Oppdrag bli lykkelig er enkelt, og samtidig fryktelig komplisert. Hvorfor er det så mange av oss som har det bra materielt sett, men som likevel føler at livet mangler noe?

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: