RSS Feed

Vi må tenke på det

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Rådhuset er symbolet for eliten som tar avgjørelser med konsekvenser for alle. De fortjener ikke alltid støtten vår.

Jeg har hatt mange fascinerende samtaler med dattera mi gjennom oppveksten hennes. Det dreier seg ofte om litteratur, astronomi, dyreliv og bergarter. Vi snakker mye om tema de har tatt opp på skolen også, gjerne ting som hun ikke får svar på der. Vi var nylig inne på politikk og hvordan vi kan vite når vi kan stole på politikere.

Den som har svaret røsker nok med seg samtlige nobelpriser, for det er nok et problem som er like gammelt som mennesket. Jeg er ikke sikker på hvilken konkret nyhet som var bakgrunnen for spørsmålet, men det er nærliggende å tro at det har sammenheng med situasjonen i USA, der presidenten og Det demokratiske partiet krangler om budsjettet for tiden. Det er populært med såkalte whataboutism i politikk. Det er en propagandateknikk der en anklager motstanderen for hykleri, mens en ofte har de samme utfordringene selv. Land som USA, Russland og Kina liker å beskylde hverandre for brudd på menneskerettigheter og demokratiske spilleregler, men jeg vet ikke om noen av dem er uskyldige.

Det foregår på et litt lavere nivå også, f.eks. i den nasjonale politikken. Da Nancy Pelosi ble «speaker of the House» i 2007 var gjennomgangstemaet «a new America» i talen hennes. Kongressen skulle bli åpnere og ærligere, og økonomien skulle baseres på «pay as you go», altså ingen nye underskudd. Barack Obama ble president nøyaktig to år seinere, og demokratene gjorde på mange måter Trump valgbar.

Her hjemme har opposisjonen på Stortinget, og ikke minst Ap, vært kritiske til regjeringens asylpolitikk for å si det forsiktig. Det høres litt hyklerisk ut etter den strenge linja Stoltenberg fulgte. Opposisjonen har vært kritisk til at kommersielle aktører tjener store penger på å drive institusjoner for barnevernet. Den store økningen i private barnevern, helse- og omsorgstjenester skjedde under Stoltenbergs åtte år med flertall. Poenget er ikke at sosialistene er den store stygge ulven her, for de blå er ikke noe bedre. Poenget er at alle partiene vet at det ikke har noen konsekvenser å love for mye.

Det er naivt å tenke at politikere ikke ønsker noe annet enn det som er til det beste for flest mulig. Det burde være det som motiverte alle politikere, men hovedmålet er makt. Det er ikke nok å støtte regjeringen, en må være den som får æren. En kan gjerne mene akkurat det samme som regjeringspartiene, men en foretrekker å mene det mens en selv er i posisjon, eller kjemper om å komme dit, altså i den neste valgkampen. Da er spørsmålet, hvordan kan vi oppmuntre politikerne til å holde de løftene som fikk dem valgt?

Det burde rett og slett ha konsekvenser, for vi snakker egentlig om bedrageri. Politikerne sier stort sett det samme. De sier det de tror vi vil høre, så det burde faktisk ikke være så vanskelig å bli enige i Stortinget. Jeg er ikke overbevist om at det er sterk motstand fra andre partier som hindrer dem i å holde løftene sine. Det har kanskje med forhandlinger å gjøre. De støtter motparten i noe hvis den støtter en av deres saker. Jeg mistenker likevel at det er mulig å oppnå mer, at de kan holde løftene sine hvis de ønsker.

De trenger litt motivasjon. Jeg er ikke sikker på hva det konkret skulle være, men jeg kunne tenke meg en form for straff til de partiene som lover for mye. Det er 169 seter på Stortinget og 19 av dem er såkalte utjevningsmandater. De partiene som får over fire prosent på landsbasis konkurrerer om disse, som betyr at det noen ganger er velgerne i andre fylker som i realiteten velger. Venstre fikk f.eks. 4,4 prosent på landsbasis ved Stortingsvalget i 2017, men de fikk med seg et utjevningsmandatet fra Nord-Trøndelag med bare 2,2 prosent fra det fylket. De store partiene får gleden av noen av disse ekstra setene også, f.eks. Høyre i Oslo, Akershus og Finnmark.

Resultatet av valgflesk er at disse partiene lyger seg til en posisjon de ikke har gjort seg fortjent til. De reduserer i realiteten folkets stemme, og de har derfor interesse av å hindre at folkets stemme blir sterkere. Det kommer i veien for det de vil oppnå, å holde på den posisjonen de har. Jeg kunne tenkt meg et system der det en gjorde, det en stemte på i en valgperiode, fikk konsekvenser for den neste. Jeg lurer på om vi hadde fått litt bedre avgjørelser da, f.eks. ved at en ikke hadde muligheter til å konkurrere om utjevningsmandater, eller at velgerne fikk muligheten til å stemme direkte på disse mandatene. En som stemmer på Høyre kunne f.eks. konkludert med at det ville være bra med et ujveningsmandat til Venstre, og dermed stemme på begge partiene.

Jeg skriver hovedsakelig om autisme og nonverbale lærevansker. Hva har dette med hovedtemaet å gjøre? Det er faktisk ganske relevant, for det handler om å analysere den verden vi må forholde oss til. Det er ikke lett å avgjøre når vi blir manipulert og når vi bør godta noe, selv om vi er klar over at vi sansynligvis har rett til å være skeptisk. Det er kanskje umulig å klare det hver gang, men jeg tror det er viktig å trene opp evnen til å tenke over ulike konsekvenser ulike avgjørelser har. Det lønner seg rett og slett å tenke. Nå er ikke forslaget mitt uprobematisk, men jeg er ikke enig i at det ville gjort valgresultatet urettferdig.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: