RSS Feed

Et følelsesladet samfunn

Jeg tok bussen til sentrum en morgen denne uka for å gjøre noen ærender der, og de fleste av passasjerene var ungdommer fra Skien videregående skole (jeg antar i alle fall det siden de gikk av på Klosterøya). Jeg satt i mine egne, travle julehandeltanker, men høylytt samtale har en tendens til å trenge seg på enten en vil eller ikke. En blir på en måte tvunget til å være en del av samtalen.

Jeg ble derfor revet ut av mine egne tanker med uregelmessige mellomrom, og jeg forstod såpass at noen diskuterte tentamen, mens andre tenkte på veien videre (universitet). Jeg falt tilbake i dype tanker, og tenkte på da jeg gikk ut av videregående i 1987. Jeg hadde drømmer og forhåpninger, men verden var langt mer komplisert enn jeg så for meg da.

Jeg gjorde alltid mitt beste, og jeg la alltid ned betydelig mer arbeid enn de fleste andre, uten at det hjalp så mye. Da jeg søkte på jobber ba jeg som regel om å få se søkerlista, og kunne ofte konstatere at jeg var den klart best kvalifiserte søkeren. Jeg søkte i byer også, men siden jeg visste at konkurransen var ekstra stor der, søkte jeg f.o.f. på mindre steder, f.eks. Mehamn og Neiden i Finnmark, Nordkjosbotn og Sørreisa i Troms, Lovund og Nesna i Nordland. Jeg fulgte den samme oppskriften i alle fylkene, bortsett fra Oslo, som var det eneste fylket jeg ikke søkte i.

Det var en trend for et par siden å skrive et brev til en yngre utgave av seg selv. Det kan være en nyttig øvelse, ikke nødvendigvis for å reflektere over tapte muligheter, men like mye for å minne seg selv på at en har gjort en god jobb (hvis en har det). Det kan være nyttig hvis en har en følelse av at en ikke har oppnådd noe med livet så langt. Det kan også være nyttig å dele disse tankene, for mange vil oppdage at de kjenner seg igjen.

Jeg tenkte, mens jeg satt på bussen denne morgenen, på hvordan jeg hadde taklet de utfordringene jeg møtte i livet, og hvordan dagens ungdommer kommer til å møte sine utfordringer. Jeg skulle ønske jeg hadde vært bedre forberedt, men jeg oppdaget at jeg utviklet meg mye underveis. Jeg synes f.eks. jeg er ganske flink til å skrive i dag, men det tok mange år å utvikle denne ferdigheten. Jeg utmerket meg med spesielt svake språkferdigheter gjennom hele barneskolen, og selv om jeg startet en positiv utvikling på ungdomsskolen, var det faktisk etter endt utdannelse at jeg tok de største skrittene.

Det er kanskje det som har vært den største ulempen for meg. Jeg har nådd mange av milepælene i livet, men jeg trengte mer tid. Når jeg tenker over hva ungdommer i dag bør lære vil jeg trekke fram kognitive funksjoner, som er veldig relevant for de diagnosene jeg skriver mest om på denne bloggen (NLD, Asberger syndrom og ADHD). Dette er mennesker som kan ha en såkalt ujevn evneprofil, som betyr at de kan være gode på enkelte områder, men svake på andre (noe som kan overraske utenforstående). Kognitive funksjoner er de «mentale funksjonene som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnkapserkjennelse. Det omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner, resonnerende evner, problemløsning og språk» (kilde: Store norske leksikon).

Kognisjon handler om mer enn å tenke. Det handler om å bearbeide all informasjon vi får gjennom sansene (syn, hørsel, lukt, smak, følelse i huden etc.), men jeg vil likevel hevde at det er viktig å filtrere denne informasjonen. Vi må kunne analysere og tenke kritisk. Sistnevnte betyr ofte kildekritikk, men det er ikke nok å avgjøre om kildene har vært pålitelige tidligere. De må ha gjort en grundig jobb nå også. Jeg er ikke så optimistisk når jeg ser på hvordan verden utvikler seg. Jeg har fokusert på å utvikle ferdigheter. Det betyr ikke at jeg lykkes hver gang, men jeg prøver å tenke.

Gammelt interiør, som dette fra Dokken Frluftsmuseum, Haugesund, gir meg en god følelse, men jeg ser også bak fasaden.

Gammelt interiør, som dette fra Dokken Frluftsmuseum, Haugesund, gir meg en god følelse, men jeg ser også bak fasaden.

Følelser kan være vanskelige å håndtere. De kan være veldig nyttige (glede, sympati, og sågar sorg), men de kan bli så store og overveldende at de kan være vanskelige å takle. Det er gjennom de eksekutive funksjonene, som de kognitive funksjonene er en del av, at vi utvikler og mestrer følelser. Vi skal altså føle, men jeg vil gjerne tenke også. Jeg vil ha fakta når jeg leser eller lytter til nyheter. Journalister kan gjerne appellere til følelsene våre. Det er på den måten de får oss til å bry oss om andre, men hva om det er alt vi gjør? Hva skjer hvis vi ikke gjør noe annet enn å føle?

Det er veldig populært med nyheter. Vi ser på nyheter 24 timer i døgnet, selv om vi egentlig ikke lærer noe. Det har blitt ganske vanlig at nyhetsankere og korrespondenter mener mer enn de rapporterer. Det er mange som snakker om nyheter mer enn de rapporterer om hva som har skjedd. Det er mer meninger enn fakta. Målet er sannsynligvis at vi skal føle noe. Jeg fulgte f.eks. med på BBC News og Sky News et par dager da de diskuterte Brexit nylig. Det var en journalist som stod utenfor parlamentet i London, og han fikk besøk av den ene journalisten og redaktøren etter den andre fra kjente britiske aviser, samt noen politikere. Det var mye følelser og lite informasjon.

Husker du da Donald Trump vant presidentvalget i USA? Media brukte dagevis, hvis ikke ukevis, på å diskutere hvor mange mennesker som hadde sett på innsettelsen. Det var mange som brukte mye tid på å diskutere muligheten for at presidenten hadde en personlighetsforstyrrelse, og det var sågar noen som var veldig opptatt av om den yngste sønnen hans hadde autisme. Media bruker hver mulighet til å gjøre narr av Melania Trump, noe de f.eks. gjorde da bildene av både fjorårets og årets julepynt i Det hvite hus ble offentliggjort. Det handler ikke om å dele informasjon, men om å få oss til å føle, og de vil at vi skal føle noe negativt om den sittende presidenten. Den sterkeste følelsen jeg har når det gjelder nyheter er at de ofte er lite relevante.

Det er ikke så vanskelig å få oss til å føle noe i Trumps disfavør, for han gjør det lett for oss, men hvis vi skal være objektive er sannheten at Obamas ettermæle er ganske negativt på viktige områder. Følelsene forteller oss at Trump var et skille, at verden ble farligere med han, men det er langt fra sikkert at vi kan stole på følelsene i dette tilfellet. En kan argumentere for at f.eks. miljøpolitikken, forholdet til Kina, og opprettelsen av Space Force er en videreføring av Obamas politikk.

Poenget mitt i dette innlegget er at verden frivillig går inn i de vanskene vi med en ujevn evneprofil arbeider hardt for å unngå. Følelser kan være fantastiske, men vi må holde dem i sjakk. Det ser ut for meg som at vi lever i et samfunn som går aktivt inn for at vi skal føle mest mulig, og mest mulig ukontrollert. Det spiller ingen rolle hva vi tenker om saken. Vi skal føle noe.

Jeg tenker med meg selv at jeg er glad jeg lærte mye på egen hånd, men det blir stadig vanskeligere å vokse opp med fonuften noenlunde inntakt. Jeg er ikke sikker på om det er så mange som klarer det, for å være ærlig.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: