Et autismevennlig miljø

Haakonsvegen 75
Jeg har både gode og dårlige minner fra Haakonsvegen 75

Jeg var en blokkunge. Jeg vokste opp i Ramsdalen på 1970 og 80-tallet. Det høres kanskje absurd ut å si det i et land som på den tida var veldig sosialistisk. Det var offisielt ikke noe forskjell på folk, men det var det der.

De sju blokkene i Haakonsvegen var omkranset av eneboliger. Det var en oss mot dem-holdning, og i det tøffe miljøet som oppstod ble nok en del påvirket i den ene eller andre retningen. En måtte være tøff for å overleve, og hvis en ikke klarte det, ble en sannsynligvis påvirket av både det utvendinge og innvendige miljøet.

Jeg tenkte ikke så mye over det på den tida, men jeg har i etterkant hørt om andre som var litt redde for oss blokkunger. Vi hadde ord på oss for å være litt skumle. De som vokste opp i en av de omkringliggende eneboligene gikk ikke til Haakonsvegen. Det var ingen grunn til at de skulle ringe på døra til en av oss. De hadde nok stor respekt, og det holdt dem stort sett vekke. Jeg husker som elev på småskolen at de større barna hadde regelrette slag mot gjengen utenfra, de som bodde i eneboliger. Når jeg tenker tilbake på det var det nesten som i filmen og boka The Outsiders, som har handling fra Tulsa, Oklahoma på midten av 1960-tallet.

Det var altså en oss og dem-holdning, men det betydde ikke at den eneste trusselen kom utenfra. Det var ikke et lett miljø på innsida heller, og dette preget nok blokkungene i forskjellig grad. Det er et engelsk uttrykk som sier litt om de store individuelle forskjellene det er for de med autismespektertilstander: «If you know one person with autism, you know one person with autism.» Vi kan nok si det samme om NLD og ADHD også. Produkter som passer alle, og som derfor ikke har en bestemt størrelse, kommer gjerne med merkelapen «one size fits all.»Det er ingen grunn til å tro at vi kan ha den samme tilnærmingen til de som vokser opp med nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Vi er veldig forskjellige, og selv om noen av utfordringene er de samme, er graden forskjellig.

Jeg er ikke sikker på hvordan Ramsdalsblokkene påvirket meg. Jeg har hatt et ganske romantisk forhold barndommen i årene etterpå, men det fikk meg til å reflektere litt over hvordan oppvekstmiljøet burde være. Hvis en søker etter informasjon om autisme på nettet kommer en gjerne over begrep som kognitiv overbelastning, sensorisk dysfunksjon eller kognitiv prosesseringslidelse. Det dreier seg om at hjernen blir sliten av å bearbeide så mange inntrykk. Dette er ikke et problem for de fleste, men det kan forklare atferdsvansker som uro og sinne hos noen. Disse menneskene kan ha vansker med å takle mye lyd, mens det for andre kan være mer ubehagelig med lys.

Det er som regel strenge regler i et borettslag, med god grunn, lyd har en tendens til å spre seg veldig lett i blokker. Beboerne her er dermed oppfordret til å unngå høy musikk, bruk av vaskemaskin og tørketrommel mellom 2200 og 0700. Det blir nok stort sett respektert, men vi får av og til påminnelser om hvorfor det er nødvendig med regler. Stemmer i gangen blir f.eks. fort lagt merke til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker enebolig, og jeg tror det er det beste for sansene også. Det finnes unntak, som den blokka jeg bodde i til jeg var 12-13 år gammel. Den lå mellom de to største rekreasjonsområdene i Haugesund, Haraldsvang og Djupadalen. Det var mye skog og utmark med ville blomster og mange insekter om sommeren. Det var også tre vann, og ei elv som rant mellom disse. Jeg fanget rumpetroll, aure, klatret i trær, lekte i huler og bunkers fra krigen, plukket blåbær og bringebær etc. Det var kort sagt mange muligheter for alle sansene til å oppleve mye, selv om vi ikke hadde en hage rett utenfor. Jeg vet ikke om dagens mer urbane miljø er like behagelige for sansene som Ramsdalen var på 1970-tallet.

Jeg bor i en blokkleilighet nå også. Vi liker området, og det er en god investering, men jeg må ærlig innrømme at dette er et kompromiss. Jeg synes alle leilighetskompleks, enten det dreier seg om rimelige boliger som lavinntektsfamilier hadde råd til på 1950-tallet, eller dagens superdyre, moderne leiligheter, har et sterkt institusjonspreg. De er funksjonelle på mange måter, og gir nok den forutsigbarheten mange trenger, men det er ikke en arkitektur som inspirerer meg. Den er ikke som et kunstverk som rører ved noe inne i meg, men det er kanskje ikke mulig å få til i et samfunn som skal tilby mange leiligheter til en lav pris, og helst på et lite område.

Jeg var tross alt heldig. Jeg vokste opp i autismevennlige omgivelser, selv om det var aspekter ved miljøet som ikke var direkte positive. En kan skape det samme miljøet hvor som helst, f.eks. i London, New York eller Tokyo, men der vil det nok være veldig dyrt. Jeg irriterer meg noen ganger over et samfunn som hevder å prioritere fattige, samtidig som heller ikke Arbeiderpartiet fører en politikk som gjenspeiler denne ideologien, men det er tross alt bedre å redusere forskjellene noe enn å tillate den ekstreme ulikheten de har i mange andre land. Jeg liker ikke den utviklingen vi har hatt de siste årene, der færre og færre lavinntektsfamilier får hjelp til å skaffe seg en bolig, men jeg håper vi som samfunn klarer å holde på noe av dette gamle. Ramsdalen var ikke så verst tross alt. Det er ikke Gulset i Skien heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s