Alternativer til medisiner

Det er forskjell på en kritisk tenkning som har som hovedmål å styrke vitenskapen, og en meningsløs kritikk av det en ikke liker. Jeg kan forstå kritikken av ADHD og medisinbruk, men noen har nok en tendens til å gå litt langt i iveren etter å kritisere det mange mener er en epidemi. Det er unøyaktig å beskrive mange diagnoser som konstruerte, for vi snakker ofte om syndromer, som innebærer at det er mange trekk og symptomer som tilsammen forklarer utfordringene. Det er ikke én årsak som kan forklare alt.

Jeg kan imidlertid støtte kritikken av en overdreven tro på medisiner. Jeg snakker om medisiner generelt, for det finnes ikke medisiner uten bivirkninger. Det er imidlertid noen ganger verdt risikoen fordi konsekvensene av å kutte ut medisinen er langt verre. Epilepsi, høyt blodtrykk eller andre typer hjerterelaterte problemer er eksempler på det. Jeg så som lærer en del elever med ADHD, men jeg hørte aldri at de fikk noen annen behandling enn Ritalin. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvor effektivt det er. Det jeg observerte tydet i alle fall på at effekten var begrenset.

Jeg tar dette opp nå fordi NRK skrev om den britiske forskeren Joanna Moncrieff i dag. Hun tilhører, ifølge NRK, en bevegelse av psykiatere som ønsker en annen tilnærming til behandling av psykiske tilstander enn medisiner. Hun mener nemlig at det er en fare for at vi er i ferd med å skape en generasjon av unge mennesker som føler seg hjelpeløse fordi de er lært opp til at en kan fikse det meste med nok ei pille. Det var den følelsen jeg satt igjen med da jeg var lærer også, for hvis eleven var vanskelig å takle, kom gjerne spørsmålet om en ikke bare kunne øke dosen.

Lege og fagdirektør i Legemiddelverket, Steinar Madsen, er delvis enig. Han mener at medisiner alene ikke er nok, men at pasienten må følges opp med annen type behandling. Det er likevel et men, et stort et. Alt handler om tillit. Det er, veldig forenklet, forventet at vi stoler på menn i hvite frakker, ikke fordi de har gjort en god jobb, men fordi de har hvite frakker. Tittelen betyr mer enn resultatene. Jeg kjenner ikke til noen annen yrkesgruppe eller næring som ikke trenger å jobbe for å få respekt og anerkjennelse . Misforstå meg rett, jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen. Jeg støtter vitenskapen helhjertet. Det er derfor det er verdt å kjempe for den, for de gamle menneskelige skavankene er dessverre like åpenbare der om i resten av samfunnet. Metavitenskap er derfor like viktig som vitenskap.

Den britiske legen, aktivisten og forskeren Ben Goldacre har snakket og skrevet om publikasjonsskjevhet. Det er et begrep for en uvilje til å publisere negative eller nøytrale resultater. Han har bl.a. nevnt Reboxetine, en type antidepressiva han har skrevet ut til sine egne pasienter. Han ville lese studiene som hadde blitt gjort før han anbefalte denne medisinen til noen, og fant at resultatene var solide. Han oppdaget likevel seinere at seks av sju studier der de hadde sammenliknet Reboxetine med placebo viste et negativt resultat. Det betyr at heller ikke fastleger har tilgang til all informasjon. Les saken fra NRK.

Det er forøvrig absurd å sammenlikne en ny medisin med placebo. Den sammenlikningen forteller oss bare om medisinen er bedre eller dårligere enn ingenting. Det som er interessant er om den er bedre enn det beste som allerede er på markedet. Jeg er ikke en motstander av medisin, men jeg liker ikke unødvendig bruk av medisiner. Jeg ser f.eks. behovet for medisiner for å stabilisere mennesker med alvorlige psykiatriske symptomer (manisk, stemmer, hallusinasjoner). De er neppe mottakelige for samtaleterapi uten disse medisinene, men jeg vet ikke om det er lurt å la dem gå på medisiner resten av livet, hvis det er alternativer. Det er det riktignok ikke for alle.

Hovedutfordringen er likevel at unge ikke lærer å leve med vanskene. Jeg har skrevet mye om kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Kognitiv terapi er spesielt nyttig fordi de handler om å teste og korrigere sine egne tanker. Hvis en opplever at noe gikk galt, er det lett å si til seg selv: Jeg er dum, jeg er mislykket, jeg kan ingenting, ingen liker meg etc. Kognitiv behandling handler om å samtale med seg selv, og spørre seg om disse tankene har noe for seg. Mennesker har en tendens til å tenke negativt, og når disse tankene kommer igjen og igjen, kan vi fort tro på dem.

Kognitiv terapi minner meg litt om en scene fra Harry Potter. Professor Lupin brukte såkalte boggarts i undervsiningen. Det var en shape-shifter som likte mørke rom, og den kunne bli det som skremte deg mest. Den ble en dementor for Harry Potter, en kjempe-edderkopp for Ron Weasley, og det Hermione fryktet mest var å stryke til eksamen. Det handlet om å bygge opp styrke til å bekjempe de tankene som vil overbevise deg om at du ikke er verdig. Det handler noen ganger om at vi ikke må aksptere ansvar for det som ikke var vår skyld, mens vi andre ganger må akseptere at det var vårt ansvar. Vi må kort fortalt lære forskjellen på hva vi kan kontrollere selv, og hva vi ikke kan kontrollere.

Dette er viktige ferdigheter i livet. Jeg kom inn på ADL-trening i gårsdagens innlegg, Systemsvikt, og jeg mener dette er relevant for skolen. Det er noen som har tatt til orde for å få psykisk helse inn i skolen som et fag. Jeg vet ikke om det er nødvendig med et eget fag, men det er ingen tvil om at noen elever har et behov for en Professor Lupin, en som kan vise dem hvordan de kan håndtere livet når det blir vanskelig, og vi må noen ganger gjøre dette alene.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s