Samfunnet forstår ikke annerledeshet

Den såkalte sommerfugl effekten sier at en sommerfugl som slår med vingene på rett sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Ord kan ha en tilsvarende virkning. Foto: Pixabay
Den såkalte sommerfugleffekten sier at en sommerfugl som slår med vingene på rett sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Ord kan ha en tilsvarende virkning. Foto: Pixabay

Det er mange grunner til at jeg skriver denne bloggen, men det er delvis for å dele erfaringer, fakta, og gjerne bidra til at andre snakker om/diskuterer de emnene jeg tar opp. Det er litt forstemmende noen ganger å se hvor lite som forandrer seg, for det dukker stadig opp ting, uten at jeg skal utlevere noen her, som tyder på at enkelte verken vet eller ønsker å vite mer. De vil ikke gjøre det de må for å lære og/eller forstå. Jeg fikk den følelsen som fersk NLDer i Vest-Telemark for åtte år siden, og får den fremdeles.

Dette er en problematisk holdning, en som totalt ignorerer drøye 50 år med seriøs forskning. Den nyere forskningen viser forøvrig til anatomiske avvik i hjernen, samt genfeil, så bevisene er mye mer konkrete enn mange har inntrykk av. De som har lest litt om autismeforskning kjenner til Leo Kanner. Han stod bak noe av den tidlige forskningen, og selv om det er mange i dag som prøver å tegne et bilde av Hans Asberger som en nazist fordi han jobbet i Østerrike under Den andre verdenskrig, er det faktisk Kanner som ser ut til å ha hatt negative holdninger. De fleste autistene han studerte hadde vellykkede foreldre (vitenskapsfolk, høgskolelærere, kunstnere, prester og ledere i næringslivet). Han mente å ha observert et fjernt, kjølig forhold mellom foreldre (f.o.f. mor) og barn, og konkluderte dermed med at foreldrene mer eller mindre hadde skapt denne atferden i barna. Det var neppe noe grunnlag for å si det på 1940-tallet, og det er i alle fall ikke noe grunnlag for å si det i dag.

Jeg viser av og til til små studier som jeg mener er interessante, men disse betyr ikke noe før de har blitt bekreftet av andre. Jeg blir litt provosert når jeg hører om mennesker med makt som viser til svak forskning, og det er for tiden populært å hevde at ADHD er en fantomdiagnose. Det har blitt hevdet at mange barn med diagnosen i realiteten har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det er det ingen holdepunkter for å si, men en kan likevel diskutere om barnet har fått den rette diagnosen. Det er nemlig mye som kan se ut som ADHD, bl.a. bipolar lidelse, autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, lavt blodsukker (hypoglykemi), sensoriske prosesseringsvansker, søvnvansker og noen ganger kan det rett og slett hende at en overdriver det som er vanlig atferd (ikke minst hvis en får diagnosen tidlig).

Jeg har skrevet en del om barnevernet, og det er ikke uten grunn. Jeg er ikke anti-barnevernet, for det er ingen tvil om at samfunnet trenger disse tjenestene, men det er viktig at det er de rette barna og de rette familiene som får hjelp. Jeg har stilt spørsmålet mange ganger, og gjør det gjerne igjen, hvorfor er det så vanskelig å hjelpe familien? Jeg skal ikke repetere detaljene nå, men har vært inne på i tidligere innlegg at offentlige midler til det private barnevernet økte dramatisk under Den rødgrønne regjeringen, og denne utviklingen har fortsatt under den nåværende regjeringen. Loven sier samtidig at barnevernet skal fokusere på å hjelpe barnet til å bo hos sine egne foreldre fordi det er det forskningen sier er best for barnet.

Jeg skal ikke diskutere noen konkrete saker nå, men et nylig innslag i danske TV2 illustrerer noe som kan være et problem her også. Autismeforeningen i nabolandet vårt mottar ukentlig henvendelser fra foreldre som sier at kommunen de bor i truer med «anbringelse», altså plassering eller omsorgsovertakelse, hvis de ber om hjelp i form av f.eks. avlastning eller angtbehandling. Kommunen kobler dette til omsorgsevne eller foreldrekompetanse. Les mer.

Jeg sier ikke at dette skjer i Norge, men det er noe kjent ved den situasjonen Heidi Thamestrup, lederen i Landsforening for Autisme, beskriver i Danmark. Det er mange overskrifter i Norge som tyder på at det er noen grupper, f.eks. minoriteter og handikappede, det offentlige ikke forstår, og det fører gjerne til en manglende tillit på begge sider. Statistikk og forskning tyder på at barn under barnevernets omsorg ikke blir fulgt opp i det hele tatt. Det dreier seg om manglende psykiatrisk behandling, støttetiltak hjemme og på skolen. Det fører til at mindre enn 40 prosent av barnevernsbarn fullfører videregående skole, noe som gjør det nesten umulig å komme seg videre.

Jeg mener det er meningsløst, som noen å gjør, å nekte for at barnevernet trenger en reform. Da sier en samtidig at situasjonen er perfekt, og at den ikke kan bli noe bedre. Det er en barriere mellom barnevernet og de familiene de er pålagt å hjelpe. Det kan være mange grunner til det, og forskere ved NTNU har nok et poeng når de mener at språket skaper en barriere. Barnevernet liker formuleringer som «mor har dårlig mentaliseringsevne, mor er ikke veiledningsbar, barnet er utagerende». Det er ikke skkert at dette er ord som oppmuntrer til samarbeid, og ifølge denne artikkelen på nettstedet forskning.no samarbeider barnevernet lettere med foreldre som har høyere status. Det kan tyde på at de ikke klarer å tilpasse språket etter hvem de snakker med.

Heidi Thamestrup hevder i intervjuet med TV2 at danske kommuner mangler forståelse for hva autisme er, hvilke behov barn med autisme har, og hvordan en skal takle disse barna. Jeg tror dessverre det er et utbredt problem. Da tenker jeg ikke bare på autisme, men på diagnoser generelt. Dette er et vanskelig terreng å ferdes i, og mange gjør det uten kunnskaper. Tenk deg at du har ubevisste holdninger. Du prøver likevel å gjøre en så profesjonell jobb som mulig, men ett enkelt ord i en rapport kan skape et feil inntrykk for andre som leser rapporten. Saksbehandleren føler kanskje at foreldrene er lite samarbeidsvillige, krever for mye, ikke tar imot veiledning, eller er emosjonell. Dette kan være en subjektiv følelse en har, men trenger ikke være i nærheten av sannheten i de hele tatt. Språk er viktig, men kan være upresist. Alle som skriver rapporter, samme hvilken etat de jobber for, bør ha et bevisst forhold til språk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s