I’d far rather be happy than right any day.
And are you?»
No. That’s where it all falls down, of course.
Pity, said Arthur. It sounded like a rather good lifestyle otherwise.
Douglas Adams, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy
Jeg fulgte podcasten til Megan Tan tidligere. Hun la den ned i august 2017, men alle de 47 episodene ligger på nettet. Podcasten var interessant fordi jeg kjente meg igjen i mange av de opplevelsene hun hadde av livet. Hovedtemaet var hvordan hun som en millennial kunne manøvrere gjennom 20 årene, etter å ha fullført universitetet.
Det er på sett og hvis en liknende funksjon denne bloggen har for meg. Jeg manøvrerer gjennom livet som en NLDer, og i tillegg til at jeg kanskje skriver noe andre har interesse av å lese, er bloggen nyttig som et verktøy. Jeg utvikler tanker og ideer mens jeg skriver, og det får meg til å se ting klarere. Det er egentlig det forskning dreier seg om også. En hypotese er en antakelse eller gjetning, og hvis en lykkes i å bekrefte hypotesen, blir det en teori. Det er i realiteten mye spekulasjon i vitenskapelig arbeid, så det handler faktisk om å søke etter svar på en liknende måte som Megan Tan og jeg har gjort.
Når jeg snakker om å manøvrere tenker jeg både på å finne den reelle personligheten, og på å finne ut hva som fungerer for meg. Det er ofte samme sak, for jeg fungerer best som den jeg er. Jeg kom nylig over en interessant artikkel på nettstedet Psychology Today, Changing Your Sense of Indentity. Forfatteren skriver om hvordan handlinger kan forandre identiteten vår, ikke minst tidlige, smertefulle erfaringer. Det kan føre til det Lisa Firestone kaller en accidental personality (utilsiktet personlighet). Da vet personen rett og slett ikke hvem han/hun er. Det er derfor noen ganger positivt å prøve å forandre på personligheten eller tankegangen sin. Firestone foreslår fem handlinger i artikkelen, bl.a. å bekjempe den indre, kritiske stemmen mange har. Vi kan som voksne velge hvem familien vår er, og hvis den opprinnelige familien vår ikke kan tilby det støttende miljøet vi trenger, kan vi utvide familien med mennesker vi har valgt selv. Hun foreslår også at vi søker mening, noe som kan bety at vi spør oss hvordan hendelser i barndommen påvirket personligheten vår.
Jeg synes det er fornuftig å tenke over hvordan vi er, hvordan vi ble den vi er, og hvis konklusjonen er er at vi trenger forandring, hvordan vi kan gjøre livet bedre. Det er likevel et men. Jeg var ikke overbevist da det dukker opp den ene historien etter den andre om barn som ble oppmuntret til å gjøre store forandringer. Det ble tidligere sett på som fordomsfullt å hevde at homofili var et valg. En ble født som homofil og kunne ikke velge. Det er i dag vanlig å si at en står fritt til å velge kjønn og legning, og jeg tror det er akseptert å skifte flere ganger gjennom livet. Jeg spør meg selv hvor mye hjelp det er i dette.
Det er kanskje fornuftig etter som personligheten kan påvirkes, men det er ingen som spør om det er den rette avgjørelsen. Det er faktisk en god del mennesker som har vansker med den avgjørelsen de tok om f.eks. kjønnsskifte. Samfunnet oppmuntrer barn som føler seg annerledes til å skifte identitet. Tankegangen er at de som føler seg annerledes kan føle en tilhørighet de ikke gjorde tidligere. Det fungerer sikkert hvis det var det rette valget. Dette er ikke et innlegg mot Lov om endring av juridisk kjønn, som innebærer at en kan identiffisere seg som det en føler seg som, men jeg har mistanke om at det blir lagt for mye vekt på lykke. Jakten på det lykkelige livet gjør mange ulykkelige. Det naturlige er at en er lykkelig av og til, men det er faktisk ikke usunt å oppleve de negative følelsene en gang iblant. Vi trenger alle typene.
Jeg startet med et sitat fra science fiction komedien A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fokusere mer på lykke i noen tilfeller. Jeg vet likevel at det ikke er naturlig å være lykkelig hele tida. Jeg prøver å fokusere på mening. Jeg søker et liv med mening, noe som innebærer perioder med lykke, uten at jeg er ulykkelig resten av tida. Fravær av lykke er ikke det samme som lidelse. Jeg tror mening gir et mer stabilt liv enn jakten på de gode opplevelsene.
Jeg vet ikke om han faktisk mener det, men jeg leste om en 69 år gammel mann fra Nederland som gikk rettens vei for å skifte identitet til en 45 åring. Det høres absurd ut, men mange vil si at det ikke er mer absurd enn menn som f.eks. konkurrerer i kvinneklassen i idrett uten å ha gått gjennom såkalt kjønnskorrigerende kirurgi. Det har vært mange problemstillinger knyttet til idrett, kjønnskvotering, krisesentere, og bruk av kvinnegarderober i USA.
Det dreier seg til sjuende og sist om hva som er best for individet, hvordan en best mulig kan navigere gjennom livet. Det jeg f.o.f. reagerer på er et samfunn som mer eller mindre presser barn og ungdom til å ta et valg, uten å ta noe hensyn til bakenforliggende årsaker, og hvilke konsekvenser valget kan få. Det har kanskje noe med at det ikke hjelper å bare prøve. En må tenke gjennom og reflektere over de forandringene en vil gjøre. En må søke en dypere mening, som Lisa Firestone uttrykker det. En dypere mening vil sannsynligvis ha en bedre langtidseffekt. Det er et interessant spørsmål som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg.
John Olavs skriveloft 