RSS Feed

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: