RSS Feed

Generasjonen utenfor

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Jeg har vært opptatt av generasjoner den siste tiden i forbindelse med at jeg har tenkt tilbake på ungdommen min. Jeg var en gen x’er, men erfaringene mine får meg til å føle en viss forbindelse med gen y. Det er nok fordi det ikke er brå overganger, og det er derfor forskjell på tidlig og sein gen x, som det er for gen y. Det er naturlig at jeg har stadig mindre til felles med de unge etter som jeg blir eldre, men det er litt urovekkende når utviklingen kanskje går mot en oppløsning av generasjonen.

Jeg tenker tilbake på filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders som noen av de filmene som betydde mye for meg i ungdommen. Jeg har også gode minner om offentlige dataspill. Det var ikke en arkade i Haugesund, men det var flere kafeer o.l. som hadde et par spill. Dette var en del av en felles kultur. Det var ikke så mange muligheter til å gjøre ting alene. Kinoene hadde slagordet «film er best på kino», og det var en spesiell opplevelse å dele en filmopplevelse med mange andre. Vi måtte altså ut av huset for å oppleve noe.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det er noen som peker på at vi går mot en felles global kultur. Vi lytter til den samme musikken, ser de samme filmene, følger de samme klestrendene, og har de samme tankene om religion, som stort sett betyr at vi tenker minst mulig. Ungdom i Oslo har ifølge dette synet like mye til felles med ungdommer i Seoul og Toronto som i Trondheim. Verden er likevel mer fragmentert enn da jeg var ung. Vi var MTV-generasjonen, og da så ungdom over hele verden virkelig på det samme. Dagens ungdommer er en sosiale medier-generasjon, og selv om det er visse kortvarige trender der, er dette veldig flyktige og uforutsigbare interesser. Det er ikke en verden som oppmuntrer til kritisk tenkning og lesing.

Jeg er ikke overbevist om at ungdom føler at de har så mye til felles og at de forstår hverandre. Det er på en måte en generasjon som ikke er en generasjon. Vi er besatt av merkelapper, og hver generasjon får sitt eget navn. De som ble født mellom 1883 og 1900 ble kalt for den fortapte generasjonen, men om det gjaldt alle, eller om det hovedsakelig dreide seg om desillusjonerte amerikanske forfattere som Ernest Hemmingway og Francis Scott Fitzgerald er uvisst. Merkelappen fortapt virker mer treffende i dag. Deretter fulgte den stille generasjonen, baby boomere, generasjon x, generasjon y (født 1980-1995), og vi er nå inne i generasjon z. Det er noen som har klart å presse inn en kort generasjon mellom x og y, eller i det minste ei undergruppe av generasjon y. Xennials (født mellom 1977 og 1983) hadde en analog barndom, men et digitalt voksenliv. En stereotypisk gen x har ord på seg for å være kynisk, mens en stereotypisk millennial skal være mer optimistisk. Xennials plasserer seg altså mellom disse, og skulle derfor være mer balansert.

Jeg føler meg litt mellom generasjoner fordi jeg tilhørte gen x, men føler meg litt som en en xennnial. Jeg ble født i 1968, og selv om det var digitale muligheter tidligere, brukte jeg hverken pc, internett eller mobiltelefon før jeg startet på lærerhøgskolen i 1997. Jeg hadde sett og prøvd ulike digitale dingser tidligere, men det var så sjeldent jeg fikk muligheten at det føltes spesielt hver gang.

En generasjon blir gjerne definert som alle som lever samtidig, men vi er ikke en generasjon fordi vi lever samtidig med de som ble født før oss, men fordi vi har mer eller mindre de samme opplevelsene som andre jevnaldrende, og noen ganger får det oss til å føle en sorg for det vi ikke opplever. Jeg føler at skating, cosplay, science fiction/fantasy brettspill og subkulturen goth skulle og burde ha vært en del av oppveksten min, men det var en del av den kulturen jeg ikke fikk ta del i. Det føltes ofte som at Haugesund var for langt vekke fra den verdenen jeg ville vokse opp i.

Det å være medlem av en generasjon innebærer også muligheten til å velge motkulturer. Haugesund fikk for en del år siden en skatehall, og kommunen bygde en skatepark i sentrum i fjor. Jeg kan ikke se at de blir brukt av andre enn barn med sparkesykler, og selv det er ikke ofte. Jeg ser med jevne mellomrom naive forsøk på å grafitti, men det er så og si aldri noe forsøk på å spre et politisk eller sosialt budskap. Jeg vet derfor ikke om vi kan kalle dette for en motkultur, eller ungdom som bevisst tar avstand fra det samfunnet de foregående generasjonene har bygd.

Jeg skal ikke lage noe stort politisk poeng av dette, men stiller spørsmålet. Hvis vi har en global, felles kultur er det da noen ungdommer som føler seg norske? Hvis det er vanskelig å finne det norske, hvordan kan vi da forvente at barn/ungdom som ikke ble født i Norge skal utvikle en norsk identitet? Betyr dette noe for de som vokser opp med en diagnose som autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD? Hva forventer samfunnet av dem?

Men jeg er ganske optimistisk med tanke på mine egne muligheter. Jeg er ikke innafor generasjonen min jobbmessig, men tror jeg kommer dit snart.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: