Forekomsten av Asberger syndrom er så lav at Norsk Helseinformatikk er en av ytterst få kilder som oppgir tallet i prosent. Det er 0,6 prosent av befolkningen som har en autismespektertilstand, mens 0,03 prosent har Asberger syndrom. Noen kilder oppgir tallet til 3 per 10 000 individer. Det finnes såvidt jeg vet ikke sikre tall om NLD. Jeg kjenner bare til det tallet Byron Rourke anslo for 23 år siden. Den norske boka Nonverbale lærevansker fra 2009 viser til Rourke fra 1995, da han anslo forekomsten til 2-3 prosent av befolkningen.
Det høres umiddelbart ut som et høyt tall, men selv om forskere skulle nedjustere det tallet etter mer forskning, vil jeg hevde at det er viktig å fokusere på dette. Jeg vil faktisk påstå at dette kan oppsummeres med brain gain og brain drain. Det dreier seg om hvor mange mennesker vi vil ha med oss fra hver generasjon, hvor mye vi er villig til å tape eller hvor mye vi ønsker å vinne, hvor mange vi er villige til å svikte.
Jeg har vært inne på i en god del innlegg at mange foreldre må kjempe en ganske håpløs kamp mot hjelpeapparatet. Det starter for noen allerede før barnet begynner i barnehagen. De har observert et barn som ikke utvikler seg like raskt som andre, men de blir ofte fortalt at det ikke er noe å bekymre seg for. Det vil gå seg til etter hvert. Foreldrene må bare godta en «vente og se-holdning.» Noen får hjelp etter hvert, men det er også mange som opplever at ingen andre kan se det de ser. Barnet starter skolen, og det ene året etter det andre passerer uten at en ser en stor nok forbedring. Når det endelig går opp for andre at det er grunn til uro, kan det være litt seint.
Det er en av mange grunner til at jeg ikke er så veldig begeistret for det positive synet på annerledeshet. Jeg vil selvsagt at det skal være en åpenhet for de som er annerledes, men det er så langt fra virkeligheten en kan komme at det vil gjøre ting verre hvis en vokser opp i den tro at samfunnet kommer til å akseptere alt. Tenk deg en voksen som helt siden barndommen har reagert med sinne, og sågar barnslige raseriutbrudd, hver gang han/hun ikke fikk viljen sin. Hvis dette ikke er annet enn en annerledeshet, er det heller ingen grunn til å moderere atferden, men jeg kan ikke tenke meg at andre ser på dette som sjarmerende. Det er grunnen til at det er viktig å tilpasse seg noe. Det er ikke nok å være annerledes. Vi må være annerledes på rett sted eller på rett måte.
Det er i dag lite fokus på NLD og det betyr i realiteten at samfunnet ikke bare svikter individene med denne utviklingsforstyrrelsen, men det svikter seg selv også. Det taper mange talenter. Det er det brain drain er, et ubeskrivelig svik. Jeg tenker ikke så mye på meg selv nå, for jeg mener at jeg har klart meg bra, men det er frustrerende å se at det vokser opp stadig nye generasjoner som ikke får hjelp. Det er mange som hevder at Norge har utviklet seg til å bli et bra sted for individualister, men de vet ikke hva det innebærer. Norge er ikke et sted som tolererer individuelt særpreg. Kanskje til en viss grad, eller for visse grupper, men det gjelder ikke alle. Det er noen som kan velge et liv utenfor boksen, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg jobbet sammen med en av dem da jeg bodde i Telemark. Han var gift med amerikanske Jenny Endresen, og de bodde på gården Moslid mellom Åmot i Vinje og Dalen i Tokke kommune. Se episoden her. Atter andre opplever en økende forståelse for ulike seksuelle legninger eller motediagnoser, mens andre opplever at samfunnet utøver harde straffetiltak for en langt mer moderat annerledeshet. Jeg har hatt kontakt med noen av dem, og vet litt om hvordan det føles å være annerledes, om å ta andre valg enn hovedstrømmen.
John Olavs skriveloft 