RSS Feed

Hjelpemidler

Jeg hadde store problemer med å ta notater da jeg studerte. Jeg prøvde å skrive ned alt foreleseren sa, noe som er umulig. Jeg fokuserte så mye på skrivingen at jeg fikk med meg mindre og mindre av det som ble sagt, og notatene var ubrukelige. Det er et vanlig problem at det å skrive er så teknisk krevende at det krever absolutt alt en har, og jeg hadde altså ikke gjort nok framgang på det området da jeg startet studiene.

Dette var i 1994 og jeg var i aller høyeste grad analog. Jeg skrev oppgavene på en reiseskrivemaskin fra 70-tallet, og de som hadde en pc brukte den bare som en digital skrivemaskin. Internett fantes nok, men det virket som at pc’en var bortimot fraværende så seint som i 1996/97 da jeg tok norsk grunnfag ved Høgskolen i Agder. Jeg så ikke en eneste bærbar pc det skoleåret, og jeg tror ikke skolen hadde noen studentene kunne benytte heller.

Jeg vet ikke hvorfor det ikke slo meg at jeg kunne ha tatt opp forelesningene på kassett, men 16 år før jeg fikk diagnosen NLD tenkte jeg ikke på at jeg lærte best av å lytte. Jeg gjorde det alle andre gjorde. Jeg prøvde i alle fall å gjøre det, for jeg visste ikke at jeg hadde noen andre valg. Det fungerte ikke så veldig bra.

Det er i dag flere apper jeg kunne ha brukt, f.eks. Audio Notepad and Voice Recorder. Denne You tube videoen viser hvordan den virker:

Notability og Whink er tilsvarende apper som kombinerer tegning, skriving og lydopptak. En kan bruke Word til å lage tankekart, men apper som Inspiration Map og MindMeister har litt flere muligheter og er kanskje litt mer spennende.

Jeg har vage minner fra barndommen om at jeg hadde en uvanlig evne til å huske ting jeg hadde lest. Jeg hadde kanskje beholdt den evnen hvis det ikke hadde vært for de vanskene som styrkene må sameksistere med, men lesing ble stadig mer krevende. Det spiller ingen rolle om en har evner, og omgivelsene kan i noen tilfeller tro at barnet er begavet, hvis en ikke tar hensyn til vanskene. Det andre lærer automatisk må mange NLDere bli lært. Det er nok derfor det snakkes så mye om barn i litteraturen, for det er mye å hente på bruke ressurser på dem.

Når gjelder skole lærte jeg aldri noen effektive strategier. Jeg leste boka fra perm til perm, og startet deretter på nytt igjen. Jeg skrev også lange referat fra bøkene. Dette fungerte selvsagt på en måte, men det er forferdelig arbeidskrevende, og det tærer unødvendig mye kreftene og konsentrasjonen. For de som sliter så mye ned å lese som jeg gjør hadde det vært lettere å lytte til bøker og forelesninger. Jeg anbefaler derfor å ta med en digital opptaker på forelesninger, og da kan en i tillegg følge med på forelesningen.

Jeg blir også lett overveldet av for mye informasjon, for store oppgaver. Det hadde derfor vært nyttig å snakke med en lærer om det jeg skulle skrive om, og konsentrert meg om en ting før jeg gikk videre. Jeg vil tro at det hadde vært en mulighet med en diagnose. Det er ikke så lett å be om hjelp uten dokumentasjon på at en trenger det, for hvorfor skulle skolen tilrettelegge for alle mulige krav det ikke er dekning for?

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: