Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.
Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.
Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.
Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.
Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.
Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.
Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.
John Olavs skriveloft 