Omsorg må inn i skolen

Illustrasjon. Bronsestatuett av jente som ligger på magen på pplenen og lesrer. Det er forskning som tyder på at barn son trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay
Det er forskning som tyder på at barn som trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay

Skolene står i fare for å misforstå grenser, og da tenker jeg f.o.f. på den mellom omsorg og undervisning. Jeg har inntrykk av at mange begrenser undervisningen til det akademiske, det som er dekket av skolebøkene, mens alt annet er foreldrenes ansvar. Jeg kan egentlig forstå det, for foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen, men skolen har samtidig et omsorgsansvar mens barnet er på skolen (jmf. Kristiansandsdommen i Høyesterett, som gjaldt erstatning for mobbing).

Jeg mener skolen bør inkludere mål som ikke nødvendigvis er innenfor det akademiske domenet. Læreplanen har generelle mål som gjelder alle, inkludert elever med en diagnose, men disse elevene kan være avhengig av å utvikle ferdigheter for å komme til målet. Dette kan være ferdigheter andre tar for gitt, men som noen elever må jobbe med over mange år for å utvikle. Utdanningsdirektoratet har derfor slått fast at noen elever trenger større oppfølging enn andre. De sikter til ADL-trening og noen av disse viktige ferdighetene kan inkluderes i skolens oppgaver hvis tiltaket har et pedagogisk siktemål, altså hvis ADL-treningen er nødvendig for å nå målene i læreplanen.

Jeg vil hevde at det offentlige hjelpeapparatet ikke tenker realistisk om dette. Det er mange foreldre som får beskjed om at barna deres har god tid på seg. Det er ikke noe problem om ungdomsskolen starter dårlig, for barnet har to år til på seg til å utvikle seg. Det er mange foreldre som har blitt møtt av en vente og se-holdning siden barnet ble født. «Det vil nok gå seg til etter hvert.» Det gjør ikke det for alle.

Det høres litt konstruert ut å oversette ordet direkte, men i mangel av noe bedre brukes jeg termen mulighetsvindu. Vi har et kort vindu som sannsynligvis stopper rundt 14-årsalderen. Det meste bør være på plass da, selv om hjernen og kroppen utvikler seg i 10 år til. Et barn som har startet med et underskudd kan ta mye igjen, og en bør derfor ha et stort fokus på tiltak fram til barnet starter på ungdomsskolen. De fleste foreldre må gjøre dette uten skolens deltakelse, men jeg vil hevde at det er veldig relevante ferdigheter for skolen også. Det er mye å hente for samfunnet på å bruke ressursene tidlig.

Tenk deg et barn som har balansevansker, dårlig koordinasjon, svak fin og grovmotorikk, audio-visuelle vansker, dårlig arbeidsminne og konsentrasjonsvansker. Hvor lenge skal du vente og se? Jeg har inntrykk av at foreldre har et stort fokus på å utvikle disse feltene, men det er ikke alle kommuner som spiller på lag. Problemet er at når lærere ikke har et spesifikt mål formulert i et forpliktende dokument, blir dette målet lett oversett. Da får en kanskje en holdning som i denne teksten Ann Cathrin Andersen skrev på NRK Ytring ifjor høst. Jeg er enig i at vi må utvide grensene for hva som er normalt, men hvis en tar begrepet nevrodiversitet for langt innebærer det også at barn som er innenfor det normale må godta at de ikke får noe hjelp. Hvis en har en hjerne som bare fungerer litt annerledes kan en ikke hevde at dette barnet trenger en tilrettelegging andre ikke får.

På et eller annet tidspunkt blir det slutt på sjarmøretappen. Når en ikke lenger er sjarmerende og en må vise akademiske ferdigheter for å oppnå noe, må en jobbe for hver minste lille fremgang. Da trenger barnet de ferdighetene foreldrene har prøvd å utvikle siden fødselen. Den dagen kommer raskere enn mange fagfolk liker å innrømme, og hvis en har brukt hele barndommen til å vente og se, kan barnet få seg et sjokk. Tenk deg at du har store drømmer, men at de virker uoppnåelige allerede i åttende klasse. Hvis en møter veggen i form av akademiske krav en ikke har muligheter til å tilfredsstile, blir en kanskje tvunget til å gi opp drømmen. En ble ikke oppmuntret/pushet til å strekke seg, og resultatet kan bli depresjon eller angst. De fleste som fungerer greit er utrolig raske med å avskrive en som ikke er like høytfungerende. Det er derfor veldig viktig å ha mest mulig på plass så tidlig som mulig, for en får kanskje bare én mulighet til å overbevise. Det å jobbe seg gjennom motgang er en ferdighet barn med en diagnose trenger i langt større grad enn andre. Det kan kompensere for mye, men jeg tror det krever en skole som deltar mer aktivt med tiltak som kanskje ikke er direkte rettet mot det akademiske domenet.

Jeg mener f.eks. at uteskole burde være en del av undervisningen på alle trinn og i alle fag. Ikke hele tida selvsagt, men en viss del av skoledagen burde tilbringes utendørs.

Skolens ansvar for elever som har ansvar for elever som har behov for helse og omsorgstjenester i skoletiden

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s