Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.
Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.
Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.
Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.
De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.
Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?
Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.
Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.
Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.
Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.
Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.
Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.
John Olavs skriveloft 