Den vanskelige troa

siluett av mann som ber med stjernehimmelen i bakgrunnen. Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet.
Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet. Foto: Pixabay

Det blir gjerne fokusert på angst og depresjon som de store tilleggsvanskene ved både NLD og ASD. Det er ingen tvil om at de er de to største, men det egentlige problemet er kanskje selvtillit og selvfølelse.

Det er mange av oss som har fått diagnosen i godt voksen alder. Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen i 2010, og jeg blir av og til kontaktet av lesere som var mellom 40 og 50 år da de fikk diagnosen. Det er ikke overraskende at det for noen går ut over selvtilliten å ha disse utfordringene uten å ha en diagnose. Jeg liker ikke å gjemme meg bak en diagnose og bruke den som unnskyldning. Jeg liker å ta ansvar, men det har ikke vært lett når jeg har gjort mitt beste, men av grunner jeg ikke kunne forklare, hverken for meg selv, familien eller arbeidsgivere, gjorde jeg enkle feil. Det var mange som klandret meg for ting det seinere viste seg at jeg ikke samme forutsetninger som andre for å klare.

Det ble alltid tatt for gitt at jeg ikke hadde prøvd å gjøre leksene eller den oppgaven formannen ga meg, for det var jo så enkelt. Jeg klarte vanskeligere ting, så dette skulle ikke være noe problem. Jeg har dessuten fått mye kjeft i arbeidslivet fordi jeg brukte for lang tid på en bestemt arbeidsoppgave, men sannheten var at jeg hadde jobbet samvittighetsfullt med oppgaven hele tida. Jeg mestret den bare ikke. Det er derfor dette kalles for en usynlig vanske, for på overflaten ser det ut som at vi har alt. Det er ingenting ved utseende som tyder på at vi er annerledes, vi er språkmessig flinke og noen av oss gjør det bra på skolen. Vi er likevel ikke helt som andre, for vi har en såkalt ujevn evneprofil.

En kan lett havne i en situasjon der en ønsker å ta ansvar for feilgrep en gjør, fordi en ikke forventer noe mindre av seg selv enn andre, samtidig som det heller ikke føles rettferdig. Den beste erfaringen min fra arbeidslivet stammer fra Hydro Aluminium på Karmøy der jeg jobbet på maskinverkstedet åtte somre på 1990-tallet. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben det første året, for det var kjennskap og vennskap som sikret de fleste jobben, og jeg kjente ingen der. Jeg visste ikke så mye om meg selv heller. Jeg visste bare at jeg hadde prøvd virkelig hardt de to årene jeg nettopp hadde gått på yrkeskolen. Jeg pugget teorien, men ødela mye verktøy og mange arbeidsstykker i verkstedet. Det var aldri med vilje, men samme hvor mye jeg prøvde gikk det galt. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum, mens jeg var en vits blant medelever. Det var smertefullt, for jeg var litt eldre enn de andre. De var 16 år og kom fra ungdomsskolen det første året, mens jeg hadde vært i militæret og var 20 år. Det var ikke noen god følelse å feile i absolutt alt, men de andre var tilsvarende dyktige.

Det var bakgrunnen min da jeg fikk sommerjobb på Hydro. Jeg vet ikke hva formannen tenkte om meg, men jeg fikk jobben hver sommer, selv om han alltid satte meg til de enkleste jobbene. Jeg må jo ha vært en svakhet i systemet, for mens de andre vikarene kunne ta på seg en hvilken som helst oppgave, var det begrenset hva jeg kunne gjøre. Det skjærte seg når formannen hadde ferie, for den som overtok for han var lite opptatt av å hjelpe meg, så det var alltid ubehagelige uker der jeg grudde meg til hver arbeidsdag. Jeg kan ikke si at jeg følte meg komfortabel.

Selvfølelse dreier seg om å være trygg. Det er en stabil følelse som ikke blir påvirket av suksess eller nederlag, eller behovet for å si klart i fra om noe. En kan altså motsi en kollega, eller sågar sjefen sin, uten at det går ut over selvfølelsen. Denne tryggheten eller utryggheten utvikler seg i den kontakten vi har med mennesker rundt oss i oppveksten. Det skal noe til for å føle trygghet hvis en gjennom oppveksten får høre dag etter dag at en er lat, sta eller dum. Vi kan ikke forvente at voksne alltid skal forstå barn, for voksne kan også ha dårlige dager eller misforstå en situasjon. Målet må derfor være god omsorg, ikke perfekt omsorg, for det er ingen som tar den ultimate avgjørelsen hver gang.

Det er krevende å utvikle en god selvfølelse hvis en ikke har det, men det er mulig. Jeg prøver å reflektere over mine egne reaksjoner uten å nedvurdere meg selv (jeg prøver f.eks. å unngå å si at jeg er en idiot). Jeg blir irritert på meg selv hvis jeg går i forsvarsposisjon, rødmer eller lar meg irritere over andres tendens til å snakke ustanselig uten å si noe fornuftig. Istedet for å fordømme meg selv kan jeg reflektere over hvorfor jeg reagerer på denne måten. Jeg prøver å gjøre det samme mot andre, men jeg må innrømme at jeg har en tendens til å være unødvendig kritisk.

Det kan også være nyttig å trene på sosiale situasjoner, for trygghet handler mye om å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg tenker at hvis en er klar over sider ved seg selv en helst vil forandre på, men likevel klarer å fokusere på andre, har en kanskje lært litt om å fungere. Det skal sies at dette er teorien min. Jeg sier ikke at jeg alltid lykkes.

Når det gjelder neste generasjon håper jeg mange får en bedre start enn noen av de som vokste opp uten diagnose. Kona mi og jeg jobber aktivt for å være så gode foreldre som mulig, og det virker som at vi ligger godt an. Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenlikne generasjoner, for mye har forandret seg, men når jeg ser på den 12 år gamle dattera mi, og tenker tilbake på min egen barndom (jeg var 12 år i 1980), er hun milevis foran meg på alle områder. Det er samtidig sånn en måler framskritt, og denne familien har tatt store skritt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s