RSS Feed

Vinterlyset

I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be. Douglas Adams

Det finnes ikke én NLD-diagnose eller én NLDer. Det burde være ganske opplagt fordi det er ingen mennesker som er like heller. Vi har alle ulike hjerner. Vi har derfor ulike styrker og ulike svakheter. Jeg er fremdeles medlem av et par NLD-grupper på facebook selv om jeg egentlig bestemte meg for et års tid siden at det ikke var for meg. Det er flere grunner til at jeg ikke har vært aktiv på lenge. Det er f.eks. veldig sterke følelser der. Det er ikke det at jeg ikke har sympati for det andre går gjennom, men det er en tendens til å bruke gruppa til alt fra å legge ut om den siste daten sin til å blåse ut litt damp etter en skuffende dag. Jeg vet hvordan alt det føles, men har ikke så mye overskudd til å takle andres følelser.

Detv er også en tendens til å lete etter symptomer. Det er noen med jevne mellomrom som har identifisert noe i seg selv de oppfatter som et problem, og de spør resten av gruppa om det har med NLD å gjøre. Det kan være alt fra en uvilje til å rydde i huset til å ha problemer med å komme seg opp om morgenen. Jeg synes også stemningen kan bli ganske negativ og amper noen ganger og har derfor ikke noe utbytte av å delta i de internasjonale gruppene.

Det hender at et nytt medlem spør de andre om hvilke sterke og svake sider de har. Jeg er mest opptatt av styrkene mine, og spesielt en av dem. Jeg elsker å skrive og gjør det hver dag. Jeg vet som regel ikke hvor et blogginnlegg ender. Det meste går på instinkt og teksten utvikler seg underveis. Jeg kunne egentlig tenkt meg å skrive litt mer om følelser, inkludert de triste. Ikke fordi det er så ineressant å fokusere på, men det hjelper meg. Jeg lærer av å skrive. Jeg blir ikke bare teknisk flinkere etter hvert som jeg får mer og mer trening, men jeg lærer noe om meg selv også. Ordene er en samtalepartner som hjelper meg til å organisere tankene mine og til å se ting klarere. Denne samtalepartneren og de tankeprosessene jeg må gjennom for å skrive holder meg frisk.

Jeg snakker ikke så mye. Det var en tid da jeg desperat lengtet etter å snakke og jeg hadde en tendens til å snakke ukritisk når jeg fikk sjansen. Det var spesielt vanskelig å være alene i tenårene og som ung voksen, men jeg har etter hvert mistet interessen for sosialt samspill. Jeg er fremdeles aktiv på det området, men det er ofte noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg vet at noe annet hadde vært uheldig.

Haugesund ved solnedgang. Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.

Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.

Det er derfor denne bloggen betyr så mye for meg. Jeg har naturligvis en drøm om at mange skal lese tekstene mine, men jeg har alltid visst at jeg sannsynligvis ikke får tusenvis av lesere hver dag. Jeg er ikke akurat en rosablogger, for å si det forsiktig. Ordene mine når ut i verden likevel, og etter snaue tre uker av det nye året har bloggen blitt lest i ni land. Det er en spesiell følelse å vite at formuleringer jeg skapte har reist til flere kontinenter. Jeg er forsiktig med å bli for personlig. Jeg var det i en periode, men det ble brukt mot meg.

Det var et sjokk, for det føltes som at ordene var medisinen min. De var en slags kognitiv terapi som hjalp meg til å se ting klarere, og det å få ordene ut var en del av terapien. Det er gjennom skriftspråket jeg kommer nærmere andre mennesker, og det føltes som at noen prøvde å ta dette fra meg. Jeg vil ikke gå detaljert inn på hva som skjedde, men når jeg skrev generelt om psykisk sykdom, oppfattet noen dette som at jeg var psykisk syk, og derfor ute av stand til å vare på meg selv og familien min. Jeg tror imidlertid at alle som har lest bloggen med en åpent sinn vil se en mann som er friskere og mer reflektert enn mange andre. Jeg har alltid vært en ansvarlig NLDer og jeg jobber aktivt for å fungere best mulig. Jeg fungerer bedre og er mer rasjonell nettopp fordi jeg tenker over mine egne tanker og handlinger.

De mørke tankene er dessverre en del av livet for mange med NLD. De er ikke så mørke for min del lenger, og jeg tror jeg kan takke skriftspråket for det. Jeg lever veldig godt for tiden. Ordene jaget vekk de mørke tankene for lenge siden, og jeg tror derfor ordene er den absolutt sterkeste sida mi. Jeg kommer kanskje mer inn på dette i en senere post. Januar er faktisk ofte starten på en positiv periode for min del. Det blir mye stress i desember og jula er ikke alltid den helt store opplevelsen for min del, men vinter til tross opplever jeg januar som ei lys og optimistisk tid.

Hvis mørket skulle komme tilbake hadde det likevel vært greit å vite at jeg kunne skrive livet mitt. Jeg vil skrive om livet som det er, og det er faktisk både normalt og sunt å akseptere at noen dager er triste.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: