RSS Feed

 Vi må bli

We did not become. We did not change. But change must come. Risk must come. Sheri Tepper

Grass av Sheri Tepper er etter min mening en av de bedre science fiction bøkene i nyere tid (1989), og Sheri Tepper behersket åpenbart dystopi langt bedre enn de som har rotet seg bort i zombie apokalypser og vampyrer. Jeg skal ikke skrive detaljert om boka etter som dette ikke er en litteraturblogg, men sitatet fascinererer meg. Menneskeheten er i boka i ferd med å dø ut og hovedpersonen, Marjory, prøver å forklare hvorfor menneskeheten kom så nær fullstendig utslettelse. Hun tenker på små ting, helt ned til hvite blodceller. De har utviklet en funksjon og dermed gjort mennesket sterkere. Det kan vi gjøre også. Vi er bare små ting i det store universet, men vi kan bli noe mer. Marjory tenkte på kornet som ble til brød, biene som laget honning, og gress/planter som ble spist og dermed forvandlet til kjøtt. Disse små tingene er kanskje ikke viktige individuelt eller i egenskap av det de var, men de er viktige for det de ble.

Hun tenker på en alien rase som døde ut på planeten Grass før menneskene kom dit. De døde fordi de ikke ble det de kunne vært. Menneskene feilet nesten, de forlot sin egen planet først da det var nesten for seint, og de forstod ikke Grass. De gikk ikke videre, de tok ingen sjanser. De ble der de var, de begrenset seg selv. Dette er konklusjonen hovedpersonen kommer til mot slutten av boka, men jeg synes det er et mektig budskap til oss generelt. Det handler ikke bare om artens overlevelse.

Jeg misliker forandring. Det er ikke et ukjent fenomen for mange med ASD og NLD. Jeg vil mye heller at ting skal fortsette som de er, men jeg er klar over at selv om det føles ubehagelig, er forandring nødvendig. Det mest ubehagelige er kanskje de uforutsette forandringene, de vi ikke kan forberede oss på. Da blir løsningen mer å trene på å takle overraskelser. En kan også planlegge forandring. Jeg har nevnt såpebobla flere ganger på bloggen. Jeg liker den som et symbol for livet. Den er vakker og symboliserer et magisk øyeblikk, et minne vi vil ta vare på. Det er kanskje noe sårt også, fordi vi ønsker å oppleve dette øyeblikket en gang til eller at det skal vare lenger, men vi gleder oss likevel over minnene. Disse såpeboblene blir en del av en stor samling vi får i løpet av livet.

Utsikt fra reipa. Jeg vil helst glemme de to årene i Meløy, men det var også noen magiske øyeblikk.

Jeg vil helst glemme de to årene i Meløy, men det var noen magiske øyeblikk også.

Boble kan også være uttrykk for begrensninger. Vi kan krype inn i ei boble når vi trenger en pause fra omgivelsene, men jeg synes det er viktig å utvide bobla. En trenger ikke nødvendigvis sprekke den, men vi bør i alle fall gjøre den større. Det gjør vi ved å oppleve nye ting, også ting som gjør oss litt ukomfortable. Jeg har nevnt den kanadiske astronauten Chris Hadfield tidligere. Han ble blind da han foretok en «spacewalk» utenfor romstasjonen (ISS). Det var bare midlertidig, men han visste ikke det da da. Det viste seg å være et middel de brukte på innsiden av visiret for å hindre dogg. Dette la seg i vektløs tilstand som en dråpe på øyet og beveget seg over nesebeinet til det andre øyet. Han kalte det for å gå gjennom edderkoppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om frykten er langt høyere enn den reelle faren. Det er en reell fare i et tropisk eller subtropisk klima der edderkopper er giftige, men edderkopper er stort sett ufarlige her i nord. Astronauter trener i overført betydning på å gå gjennom edderkoppnett, og når en opplever en reell fare, er sjansen større for at en ikke får panikk. Det var det som skjedde med Chris Hadfield. Han hadde trent på dette og bevarte dermed roen.

Det handler om litt av det samme for meg. Jeg prøver å gå akkurat litt utenfor komfortsonen. Jeg liker å ha en vei tilbake, men jeg prøver å kjenne på ubehaget ei stund før jeg trekker meg. Jeg opplever derfor ting jeg ellers hadde gått glipp av. Det er noen som ikke har så mye valg. De må kutte ut mye for å kunne fungere. Paula Johnston er en av dem. Les et intervju med henne på Autism Education Trust. Hun snakker bl.a. om at hun ikke har mobiltelefon etter som det ikke er noen hun ønsker å ringe. Hun har heller ikke TV siden det ikke interesserer henne, og siden hun ikke jobber holder hun seg stort sett hjemme. Det er en måte å begrense mulighetene for at uforutsette ting skjer, men da kan også livet bli som denne dialogen fra filmen Finding Nemo:

Marlin: I promised I’d never let anything happen to him.
Dory: Hmm. That’s a funny thing to promise.
Marlin: What?
Dory: Well, you can’t never let anything happen to him. Then nothing would ever happen to him. Not much fun for little Harpo.

Jeg strekker meg langt for at dattera mi skal få mange erfaringer. Hun er derfor med på mange ulike aktiviteter.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: