RSS Feed

Menneskene samfunnet trenger

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på tross belastningsskader fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på, tross belastningsskader, fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Jeg har en del sympati for mennesker som blir arbeidsledige fordi arbeidsgiveren eller samfunnet ikke lenger har behov for kompetansen deres. Teknisk ukeblad skrev om utenlandske ingeniører i De får en kald skulder når vi ikke trenger kompetansen deres lenger, mens Journalisten skrev om to fotografer som hadde valget mellom å slutte eller å skrive. De måtte altså gi opp noe som sannsynligvis var veldig viktig for dem.

Jeg har som nevnt sympati, for dette er personlig. Det er mange med diagnoser som Aberger og nonverbale lærevansker som vet hvordan det føles å være utenfor, overflødig. Jeg tenker derfor mer på de som ønsker å jobbe, men ikke kan. Det er ei ganske stor gruppe med såkalt ufrivilling trygdete. De har nok ikke blitt tvunget ut av arbeidsmarkedet ved at en saksbehandler har truet med negative konsekvenser, men det er ufrivillig fordi mange ønsker å arbeide. De ønsker at de fungerte bra nok til å vise arbeidsgiveren den innsatsen og stabiliteten som forventes i arbeidslivet, og det er sikkert i noen tilfeller nødvendig med en viss overtalelse for å få vedkommende til å forstå alvoret, at han/hun ikke kan klare seg uten støtte fra samfunnet. Jeg tror derfor ikke de fleste føler det som en seier den dagen de får innvilget trygd. De er kanskje lettet fordi de får et pusterom, med et håp om å komme tilbake i arbeid, men jeg tror ikke noen feirer.

Det er fullt mulig å arbeide for uføretrygdete. De får selvsagt redusert trygda, men sluttsummen blir likevel større. Det er altså noen insentiver for å arbeide mest mulig. Da slipper en situasjoner som den en bruker på debattforumet til foreldre.no beskrev: «Som ufrivillig ufør sliter jeg med tanken på å ikke ha noe å gå til om dagen. Hva fyller dere uføre dagen med?» Det er lett å si at det bare er til å jobbe, for det er ikke så enkelt hvis en f.eks. ikke kan klare mer enn 20 prosent. Det er ikke så mange jobber å søke på da, og hvis arbeidsgiveren i tillegg må ta spesielle hensyn til denne deltidsansatte som den ikke trenger å ta til andre, stiller en ganske langt bak i køen. Jeg jobbet to sesonger på Iglo i ungdommen. Vi tok imot makrell fra fiskebåter og pakket seinere den frosne fisken i pappesker. Jeg var veldig klar over at jobben var fysisk krevende, men ellers enkel. Jobben startet som et dag til dag-engasjement, og de som jobbet bra fikk fortsette hele sesongen (omtrent august-januar). Det ble stadig mindre arbeid mot slutten av sesongen og det var bare de mest effektive som fikk jobbe de siste par månedene. Jeg kjempet videre og fikk fortsette, selv om jeg fikk en skade tidlig i den andre sesonger. Jeg sliter fremdeles med store smerter i begge armene, men jeg fortsatte fordi jeg hadde gått lenge ledig og visste at jeg ikke hadde noen alternativer.

En kan diskutere om det finnes en definisjon av arbeid som inkluderer alle. Tenk deg at du har en ordning der du kan jobbe hjemmefra flere dager i uka, og der du gjerne kan starte seint, legge deg på sofaen, streame musikk, lese ei bok e.l. Du kan også velge en fridag hvis du er disiplinert nok til å jobbe om kvelden. Det viktige er at du får jobben gjort, men det føles kanskje ikke som arbeid i en streng forstand. Det er mange som ikke ser på dette som arbeid, for pauser og noe behagelig er i strid med den strenge arbeidsmoralen vi har vokst opp med.

Må arbeid være betalt? Nei, det er absolutt ikke nødvendig! Det er f.eks. mange som besøker eldre og andre som ikke kan komme seg ut. Kirka har mange frivillige som sørger for at gudstjenester, speider, ungdomsklubb og andre aktiviteter kan holde det gående. De gjør det fordi de liker arbeid, men det føles kanskje ikke som arbeid. Det er sannsynligvis ikke mulig å lage en definisjon som beskriver hva arbeid er for alle. Det eneste som er klart er at arbeid er typisk oss. Mennesker liker ikke å være inaktive.

Hvis samfunnet har et ønske om å se flere i arbeid må vi faktisk tenke annerledes om hva arbeid er. Det er mange oppgaver vi kunne ha løst med en mer fleksibel definisjon, og ikke minst hvis vi sluttet å tenke på alle uten lønnet arbeid som navere eller snyltere. Vi trenger faktisk alle.

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: