RSS Feed

Et tilgjengelig samfunn

Bilde av sykehuset i Hagesund med litt av parkeringsdekket. De som bygger sykehusene tenker ikke alltid på at brukerne har utfordringer med å finne fram.

De som bygger sykehusene tenker ikke alltid på at brukerne har utfordringer med å finne fram.

Det har vært mye fokus på å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle. Offentlige bygg og transportmidler skal i alle fall i teorien være lettere å bruke for rullestolbrukere, døve og synshemmede. Det er også retningslinjer for de som utvikler hjemmesider, men jeg lurer noen ganger på om alle følger disse. Jeg har f.eks. merket at det noen ganger er for liten kontrast mellom tekst og bakgrunn, og jeg har irritert meg over at noen av temaene som er tilgjengelige på Wordpres har nesten usynlige lenker. Hvis jeg synes det er vanskelig å se dem, kan en tenke seg til hvordan det er for de som har vansker med å skille nyanser fra hverandre.

Jeg kunne sikkert ha skrevet ei bok om sykehus, for der er det mye dårlig planlegging. Jeg tror ikke jeg har vært på et sykehus der alt var på stell. Sykehusene i Porsgrunn og Skien er det beste jeg har opplevd, både parkering og landskapet inne i bygningene. Det var lett å finne de ulike avdelingene på sykehuset i Bodø, men som mange andre sykehus tenkte de ikke parkering da de planla sykehuset. Pasienter ble derfor bedt om å la bilen stå hjemme. Jeg hadde derimot store problemer med å finne BUP Bodø. Jeg kunne se bygningen, men følte meg som fanget i en labyrint, og fant ikke den rette ruten som ville ha ført meg til Thalleveien 37.

Haugesund sykehus er ikke gigantisk, og jeg finner stort sett fram, men parkeringen er tragisk. Det er et lite parkeringsdekk foran sykehuset som raskt fylles opp. Det er i tillegg en parkeringplass på den andre siden av hovedveien, men det virker som at den blir brukt av sykehusansatte og andre som jobber i sentrum. BUP ligger ved siden av denne parkeringsplassen og de har noen parkeringplasser også. En skulle tro at det var mulig å finne en parkeringsplass hvis en hadde en time klokka 9 på morgenen, men alle disse plassene er allerede opptatt da. Det enkleste er derfor å spasere hjemmefra, noe som ikke alltid er praktisk.

Jeg var nylig på Haukeland sykehus i Bergen, og det er naturlig nok mye større. Brevet med avtalen sa at jeg skulle ta heisen opp i tredje etasje og deretter følge gangbrua. Det var imidlertid to heissjakter, og jeg måtte prøve begge. Jeg fant etter hvert den rette og måtte deretter ta en annen heis ned til andre etasje. Det var en veldig anonym sidedør i denne gangbrua, og det var første gang jeg så et skilt med navnet på den klinikken jeg skulle til. Jeg ble forvirret på veien ut igjen fordi da jeg kikket på den døra jeg kom inn, så jeg rett ut. Det var som å kikke gjennom et vindu siden alt var laget av glass, og jeg gjenkjente derfor ikke dette som ei gangbro.

Det slo meg at sykehusene generelt burde tenke litt mer på at noen har vansker med rom/retningssans eller å bearbeide stimuli. Et sykehus kan være overveldende med mange mennesker og dermed en del lyder, mange skilt eller mangel på skilt, og mange retningsforandringer i en labyrint av korridorer. Jeg var på Haukeland sammen med kona, og vi fant ut av det sammen. Jeg er ikke blant de som har størst problemer med å finne fram, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde funnet fram alene. Vi kikket på ei stor tavle i første etasje som ga en oversikt over alle avdelingene. En mann i rød vest spurte om jeg fant det jeg lette etter. Det stod «frivillig – spør meg» på vesten, og jeg antar at dette var et tiltak for å gjøre situasjonen litt lettere, men han visste heller ikke hvor genetisk-medisinsk poliklinikk var.

Jeg er veldig fornøyd med Haukeland sykehus. Jeg har ikke hatt mange avtaler der, men det har blitt noen de siste 10 årene. Det er ingenting å si på den måten jeg har blitt møtt på i de ulike klinikkene, men alle sykehusene kan bli litt flinkere på å gjøre veien fram litt enklere. Jeg har derimot ikke alltid opplevd at de mindre sykehusene er like flinke på kommunikasjon.

Advertisements

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: