RSS Feed

Kvinner er sterkere med klærne på

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Jeg skriver med jevne mellomrom innlegg som ikke er direkte relevante for en blogg om utviklingsforstyrrelser. Det forrige innlegget mitt, Selvtillit gjennom å akseptere seg selv, dreide seg om kvinners utseende, og dette innlegget kommer inn på noe av det samme. Jeg skriver om det fordi selvtillit er viktig for alle, men jeg er opptatt av at barn som vokser opp med f.eks. NLD eller en autismespektertilstand ikke skal plukke med seg flere utfordringer i løpet av oppveksten. Jeg leste nylig innlegget Kvinner uten klær av Mai Eckhoff Morseth og var enig hovedtrekkene hennes.

Det er ingen tvil om at det hadde vært mindre interessant å kle av seg hvis det hadde vært mindre effektivt, og det er formodentlig derfor mange kvinner gjør det bevisst. Menn har derfor et ansvar, men vi har også et ansvar for å si hva vi mener om det. Morseth vil ha flere verbale kvinner og færre som kler av seg foran et kamera, og det er nettopp her innlegget hennes er aktuelt for denne bloggen. Det er kontroversielt å omtale NLD og autisme som handikapp, men jeg mener det er det hvis en trenger tilrettelegging eller noen annen form for hjelp for å fungere i samfunnet. Hvis en f.eks. har vansker med matte, finmotorikk, lese kroppsspråk, gjensidighet i en samtale er det gode muligheter for at dette ikke er noe som går seg til automatisk.

Jeg vokste opp med et handikapp, men det var ikke noe som het tilrettelegging på den tida. Det var ikke noe som het BUP og PPT fordi diagnosene Asberger og NLD fremdeles var ukjente utenfor noen små forskningsmiljøer. Det var derfor ikke snakk om å hjelpe. Jeg hadde betydelige lærevansker og ga opp på barneskolen, men fra ungdomsskolen utviklet jeg strategier som virket. Jeg har gjort mye bra som voksen også, og jeg håper neste generasjon kan tjene på noen av de rådene jeg kan gi.

Disse diagnosene er på radaren i dag, men det betyr ikke at det er lett å få hjelp. Helsevesenet har ikke kapasitet til å hjelpe alle, og selv om det ikke burde forekomme, skjer det dessverre at barn vokser opp uten offentlig hjelp. Det er vanlig med komorbide lidelser. Depresjon og ADHD kan, i motsetning til NLD og autisme, behandles med medisiner, selv om jeg vil hevde at ingenting er effektivt uten kognitiv terapi. Foreldre er sannsynligvis de viktigste personene i barns liv, også når det gjelder tiltettelegging og behandling. Hvis det er noe som ikke fungerer må en finne på noe nytt. Jeg kjenner f.eks. til flere blinde par som har oppdratt barn med godt resultat. Jeg husker det bodde en døv familie i en blokka jeg vokste opp i, og de klarte seg bra. Noen har helt andre forutsetninger, og det er sikkert ikke lett, men alternativet er mye verre. Hvis barna ikke lærer må foreldrene, sammen med skolen, finne noe som virker. En Montessori skole kan være et alternativ for noen, mens andre kan få tilbud om hovedsakelig muntlig undervisning i den offentlige skolen.

Jeg kommer ikke på ett enkelt ord som uttrykker det samme som det engelske self-advocacy. En ordrett oversettelse hadde vel blitt selvforsvar eller nødverge, men jeg er ikke sikker på om det er dekkende nok. Begrepet blir brukt i forbindelse med funksjonsnedsettelse generelt, men spesielt om de som har kognitive og intellektuelle utfordringer. Det dreier seg om selvstendighet, om å være sin egen advokat. Det er forsåvidt likegyldig om disse barna kan regne med hjelp eller ikke, for målet er uavhengighet samme hvor mye hjelp en får, men det er et faktum for mange at hjelpen ikke kommer automatisk. Jeg kjenner også til flere foreldrepar som har blitt møtt med kritiske spørsmål og mistenksomhet etter at de snakket med barna sine om diagnosene deres. Det er mange som har opplevd at hvis de presset for å få hjelp, for å få førstehelsetjenesten til å se det foreldre og lærere har observert lenge, fikk de gjerne en telefon fra Barnevernet. Hva med å være litt bekymret for at foreldre ikke blir hørt?

Jeg kan ikke se at det kan være bra å holde en diagnose skjult for barna. Det bør være en gradvis utvikling, og når barnet starter på ungdomsskolen bør det være en aktiv deltaker på ansvarsgruppemøtene. En IOP bør inneholde det vi kanskje kan kalle «nødverge-mål» eller «forkjemper-mål.» Barnet bør lære seg å gjøre den jobben foreldrene har gjort så langt, for når barnet har blitt voksen må det i stor grad klare seg alene. Hele barndommen er egentlig en forberedelse til at en som vokse må kjempe, delvis alene og delvis sammen med de allierte en har fått på veien. En kan jobbe med selvtillit og språk helt fra starten. Språk er viktig fordi uten et funksjonelt språk kan en hverken stille de rette spørsmålene eller forklare sin egen situasjon. Rollespill kan være nyttig, men det er også viktig med ekte situasjoner.Vi har ei datter som har fått mye sosial trening gjennom fritidsaktiviteter som ballett, hesteridning, speider, kor, gaming og cosplay.

Etter hvert som barnet vokser og får klare seg mer uten foreldrenes innblanding bør det også kunne beskrive sine sterke og svake sider. Jeg har truffet på den holdningen at en må se vekk fra diagnosen fullstendig fordi det var en fantastisk elev. Jeg er enig i at kommunikasjonen må være positiv, men hvis en elev har store lese og skrivevansker eller vansker med sosial interaksjon, hjelper det lite om en er fantastisk. Arbeidsgivere vil gjerne ha fantastiske ansatte, men med litt flere kvalifikasjoner, og ved å fokusere på interesser og styrker kan denne eleven styre mot noe som blir en langt bedre opplevelse.

Dette er muligens litt på siden av det Mai Eckhoff Morseth skrev om, men jeg kommer sannsynligvis tilbake med et mer direkte svar på innlegget hennes på den andre bloggen min. Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Morseths innlegg. Dette er viktig for alle, men det er spesielt viktig for de som vokser opp med en diagnose. De har like mange og gode muligheter som andre:

Vi trenger kvinner som sier meningene sine. Kvinner som åpner munnen, diskuterer, står opp mot urettferdigheter og er komfortable i seg selv. Men vi trenger ikke nødvendigvis flere som kler av seg foran kamera for å bevise noe.

En feminist ville kanskje sagt at dette var utelukkende opp til kvinner, men vi menn kan bidra. Vi kan for det første fokusere mindre på utseende.

 

Advertisements

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Interessant. Tusen takk for at du leser og kommenterer meg!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: