RSS Feed

De som bowler alene

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den banen jeg spilte fotball alene på er f.o.f. parkeringsplass i dag.

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den ene banen som nesten alltid var ledig er f.o.f. parkeringsplass i dag. Jeg spilte fotball alene der i ungdommen.

Jeg leser mye science fiction og Isaac Asimov er en av de moderne klassikerne. Handlingen i romanen The Caves of Steel er lagt til Jorda 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket og menneskene har blitt tvunget til å leve under stålkupler i store byer med flere titalls millioner mennesker i hver. Det betyr at rom er en luksus bare de viktigste medlemmene av samfunnet har. Dette ble kontrastert med spacers, mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. Disse planetene var kraftig underbefolket og det var maskiner som gjorde alt arbeidet. Menneskene hadde mye rom å boltre seg på, og tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig for dem. Begge samfunnene styrte mot en kollaps og tanken var at jordboere og spacers trengte hverandre.

Isolasjon er et relevant tema i dag, og ikke bare for barn som vokser opp med en diagnose. Duke University har forsket på dette, og har bl.a. funnet at amerikanerne har færre fortrolige enn de hadde for bare et par tiår siden. Det var hele 25 prosent i denne undersøkelsen fra 2006 som svarte at de ikke hadde noen de kunne diskutere viktige ting med, og over halvparten av de spurte svarte at de ikke hadde noen venner eller fortrolige utenfor den nærmeste familien.

Dette er naturligvis uheldig for de individene det gjelder, men det går i tillegg ut over samfunnet, og burde derfor bekymre myndighetene. Dete angår ikke bare USA, men er like relevant for oss. Robert Putnam skrev boka Bowling Alone: The Collapse and Revival of the American Community i 2000. Han kommer bl.a. inn på at der amerikanerne tidligere snakket om «våre barn» i betydningen lokalsamfunnets barn, snakker de fleste i dag om sine egne barn. Det er forventet at foreldrene gir sine egne barn det de trenger, mens samfunnet gjør mindre. Amerikanerne bruker i gjennomsnittet $ 670 per år på ulike aktiviteter for barna og en av fem familier bruker over $ 1 000 per barn. Det betyr at døra til det som er en viktig sosialiseringsarena i realiteten er stengt for mange barn. Det nye, mer individorienterte samfunnet fungerer for de som har penger, mens barn fra fattige familier taper i dette samfunnet.

Putnam definerer sosial kapital som summen av normer, tillit og nettverk. USA er kjent for den amerikanske drømmen, men den er egentlig død i dag. Et barn som vokser opp i en fattig familie, går på en fattig skole, har kanskje skilte og overarbeidete foreldre, har ikke de samme mulighetene til å klatre på samfunnsstigen. Det er en del som i realiteten står alene fordi de ikke har nok sosial kapital. Den amerikanske drømmen var enklere på 1950-tallet enn i dag, nettopp fordi familien og lokalmiljøet var mer inntakt enn i dag. Putnam glemmer likevel minoriterene. Han vedgår at mye har blitt bedre i USA etter krigen, bl.a. at dattera hans hadde muligheter søstrene hans ikke hadde, men at familie og lokalmiljøet, limet som holder samfunnet sammen, er i oppløsning. Det har blitt bedre for svarte amerikanere også, men USA hadde aldri det samholdet Putnam gir inntrykk av. De hadde sannsynligvis hatt det bedre i USA i dag hvis de hadde inkludert alle fra starten av.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon når en vurderer den tendensen noen har til å idealisere introverthet, og sågar ensomhet. Jeg er enig i at alenetid kan ha mange fordeler, men det er også en reell mulighet for at det går for langt. Jeg er enig i at mennesker er forskjellige og at noen er ukonvensjonelle. Noen trenger å være mer alene enn andre fordi det kan være vanskelig for hjernen å bearbeide sanseinntrykk. De kan bli overveldet av lyd f.eks. Det kan gjøre at en blir irritabel eller at en ikke fungerer like bra som en gjorde før det ble for mye, men jeg tror ikke det er bra for noen å være helt alene. 

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å bli irritert på vaner og uvaner som venner og familiemedlemmer har. Jeg tror det har en del å gjøre med at det er et miljø jeg ikke kan kontrollere. Det skjer mye uforutsigbart. Det er f eks. ikke påkrevd med samtaler om fotball, reality shows, mat og det som verre er. Det er mye jeg må forholde meg til, men det er tross alt bedre å ha venner enn å være alene. Jeg har derfor venner, men er nok en annerledes venn. Det kan kanskje føles noen ganger som at det er bedre å stenge alle stimuli ute, men det er ikke det. Jeg skal skrive et kort innlegg om det neste gang.

Advertisements

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Tilbaketråkk: En snikmorder | John Olavs skriveloft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: