Det er viktig å ha et bevisst forhold til språk, for ett eneste ord kan forandre tolkningen. Det er flere som skal lese rapportene fra barnevernet og andre leser kanskje noe helt annet enn den som skrev rapporten. Det er dessuten flere som bidrar med skriftlige uttalelser til barnevernet, og det er derfor viktige med svært presise formulerimger.
Funksjonsnedsettelse er et spesielt vanskelig farvann å navigere gjennom. Jeg har skrevet mye om likheten mellom ulike diagnoser. Det er ikke alltid lett å skille NLD, Asberger syndrom, ADHD og Tourette syndrom. Diabetes type 2, lavt stoffskifte, kronisk utmattelsessyndrom, og bipolar lidelse kan dessuten se ut som depresjon, i tillegg til at dette kan være en tilleggsvanske hvis en har en autisme eller NLD. Da er det særdeles viktig at barnevernet lytter til de rette ekspertene, ikke amatørpsykologer. Jeg tror det er nettopp der mye av bekymringen for foreldre ligger.
Barne -, ungdoms og familiedirektoratet ønsker å unngå misforståelser og har derfor prøvd å skille omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Dette betyr at akuttvedtak i realiteten ikke kan brukes i disse sakene, for det er vanskelig å sette en diagnose raskt. Noen barn på autismespekteret er følsomme for lyd og synsinntrykk, og noen liker ikke blikkontakt. Noen kan virke døve eller at de tilsynelatende nekter å svare fordi de er så fokusert på det de holder på med. Det kan også hende at de ikke svarer fordi de ikke forstår spørsmålet. Dette er bare noen autismetrekk som påvirker det sosiale samspillet, og for utenforstående kan dette se ut som omsorgssvikt.
Den tidlige ministeren, Inga Marte Thorkildsen, uttrykte en sterk mistillit til BUP med boka Du tror det ikke før du får se det. Hun trakk noen raske slutninger da hun hevdet at BUP ga diagnosen ADHD til det hun mente var klare symptomer på overgrep. Det stemmer at traumer kan føre til konsentrasjonsvansker og uro, men det finnes faktisk andre muligheter enn overgrep. Det er viktig å utelukke disse før en anklager foreldrene, for Thorkildsen snakker ikke bare om omsorgssvikt, men om alvorlig kriminalitet. Jeg husker en elev for mange år siden som opplevde at kameraten døde. Dette påvirket naturligvis eleven, og hvis en bare så én mulighet, ville dette umiddelbart ha ført til en omsorgsovertakelse. Tror du det hadde vært en god løsning? De involverte så at det var andre grunner til elevens atferden og depresjon.
Hva ser du på som en naturlig reaksjon på mobbing? Ofre kan være usikre og engstelige, og ha så lav sosial status at de blir ytterligere isolert. Det betyr ikke at problemet ligger i hjemmet, for det er dessverre en realitet at en del skoler ikke klarer å stoppe mobbing. Det er kanskje ekstra nervepirrende for foreldre til barn med et usynlig handikap, for hvis det bare er foreldrene som virkelig ser barna, og velmenende varslere sender bekymringsmeldinger i øst og vest, kan resultatet bli unødvendig dramatisk.
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons
En av de begrunnelsene for en omsorgsovertakelse det er vanskeligst å forstå er fattigdom. Det er fordi fosterforeldrene eller institusjonen får betydelige midler, men hvis foreldrene ellers gjør en god jobb virker det mer logisk å gi penger eller tjenester direkte til dem. Inntekt dreier deg ikke bare om status og om å ha nok penger til det mest nødvendige. Jeg tror ikke de fleste av oss virkelig forstår hva fattigdom innebærer. Tenk deg at du aldri vet om du kan kjøpe det mest nødvendige til barna dine. Du bruker minimalt med penger på deg selv, og spiser for lite fordi du vet at hvis du tar det du trenger, må du ta det fra barna dine. Du lever i en konstant frykt for å klare dette, og for at noen skal komme og ta barna. Dette er en frykt som aldri slipper taket. Forskning peker forøvrig på at fattigdom forårsaker både depresjon og PTSD, og det må vi ta med i vurderingen i en tid da gruppa «working poor» øker i Europa.
Det vil alltid være noen troll blant oss som roper høyt om naving hvis andre får en liten ytelse, men jeg tror samfunnet hadde tjent på det. Jeg blir ikke imponert når politikere som Jonas Gahr Støre sier at de frykter at Norge får økt fattigdom og en underklasse. De kan gjøre noe med dette ved å sørge for at fattigdom ikke skaper flere mennesker med en psykiatrisk diagnose enn vi allerede har. Alternativet er at vi leter etter problemer som ikke alltid finnes, men vi kan altså skape flere og større.
Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært flere kjendiser som har blitt hyllet fordi de stod fram med psykisk sykdom. En av dem ble dessuten sett på som en bedre fosterfar fordi han var åpen om sine utfordringer. Hvorfor dreier det seg alltid om de som har høy status?
Les dokumentet på Bufdir for mer informasjon.
Mange har blitt opprørte over den saken VG har skrevet om de siste dagene. Det dreier seg om en stiftelse som har tjent 50 millioner kroner på fosterbarn. Det har vært en indignasjon som virker påfallende ekte, men denne avsløringen var ikke akkurat overraskende. Det var den heller ikke for tre år siden da Aftenposten hadde en gjennomgang av de sju største private aktørene i barnevernet. De fant at disse hadde hatt et overskudd på 550 millioner de siste fem årene. Det er altså vanlig å tjene penger på fosterbarn.
Det er viktig at barnevernet ser de usynlige vanskene, og det gjør de stort sett når de lytter til fagfolk. Vi må finne oss i bli vurdert, men det er nok ikke alltid melderen forstår at et annerledes reaksjonsmønster ikke er farlig. Jeg tror heldigvis de fleste i barnevernet ser forskjellen mellom omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse, men om de er like fokusert på faren for systemsvikt er en annen sak.
John Olavs skriveloft 