RSS Feed

Jeg skaper ei linje

Fra menneske ble menneske til nå har det skapt en linje
Av sin lengsel etter å forstå
Anne Grethe Preus fra Magiske motell

Jeg liker science fiction og anime/manga, og et av de mest fascinerende møtene mellom aliens og mennesker er når de fremmede ikke fatter vår lineære forståelse av tid. Det gir ingen mening for dem å snakke om noe som fortid, nåtid eller framtid. De ser på alt som den samme eksistensen, og en kan hoppe fram og tilbake som en vil. Dette er et vanlig tema i science fiction, og har bl.a. blitt brukt av Kurt Vonnegut i litteraturen, og i TV-serien Deep Space 9.

I den første episoden av denne spin off-serien fra Star Trek møter Sisko en livsform som ikke forstår en lineær tankegang. Sisko er tilsynelatende bevisstløs og alt foregår inne i hodet hans, men det er like reelt likevel. Denne livsformen brukte ulike personer fra minnene hans for å kommunisere, bl.a. kona hans, som døde da romskipet de var på ble angrepet, og den sønnen de hadde sammen. Romvesenene hadde vansker med å forstå vår lineære tankegang fordi, sånn de oppfattet det, eksisterte Sisko om bord på det romskipet der kona hans hadde blitt drept, og hvis det skjedde for flere år siden, var ikke tiden lineær likevel. De var ren energi. De kunne ikke dø og kunne ikke frykte noe de aldri kom til å oppleve.

Sisko hadde ikke klart å gå videre, for han tenkte hele tida på kona som lå livløs i lugaren. Han hadde på mange måter aldri forlatt dette romskipet, men det var han ikke klar over selv. De spurte om hvorfor han valgte å eksistere på denne romskipet hvis han hatet det så mye, og de var først i det øyeblikket han forstod at han eksisterte på dette tidspunktet i fortida, såvel som i framtida. Han hadde alltid tenkt på dette som fortida, men det viste seg at siden han ikke visste hvordan han skulle klare å leve uten kona, var han på en måte fanget i dette øyeblikket.

Hvis jeg tenker meg selv i den situasjonen Sisko befant seg i vil det være situasjoner der jeg eksisterer samtidig med nåtida. Jeg tenker mye på Ramsdalen der jeg vokste opp. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg hadde, og undrer meg over hvorfor det ikke gikk bedre i arbeidslivet. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble stående utenfor i stadig flere sammenhenger utover i ungdommen, og hvorfor jeg ikke viste mer initiativ selv. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kan ikke gå tilbake og rette på ting, men må leve med den lineære betingelsen at alt vi gjør påvirker framtida. Det er som et spill, f.eks. fotball, der hver handling kan forandre framtida. De andre spillerne må prøve å forutse hva som kommer til så skje, men det er umulig å lykkes hver gang. Det er det som gjør det spennende, for det hadde ikke blitt det samme hvis vi alltid visste hva som kom til å skje.

Illustrasjon,fargeeblyanter og viekslær. Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere. Det hjelper en til å fungere i samfunnet, og det lar oss dessuten se den linja mennesket har skapt langt tilbake i tid.

Advertisements

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: