RSS Feed

Skrivebordet: Biblioteket

Folkebibioteket i Haugesund Jeg vil ikke kalle det en arkitektonisk perle.

Jeg vil ikke kalle det en arkitektonisk perle selv om riksadvokaten har fredet bygningen.

Skriving og lesing er to aktiviteter du kan bedrive nesten hvor som helst. Det eneste du trenger er papir og blyant, eller tilsvarende, og det det er således en teknologi som har eksistert uavbrutt i alle fall siden Mesopotamia for 5 000 år siden. Jeg liker derfor å vandre mellom gamle bøker fordi de minner meg på at jeg er en del av en veldig gammel tradisjon, og hadde det ikke vært for at religion så til de grader har segregert oss, og motarbeidet utdanning og selvstendighet, hadde jeg nok følt en større nærhet til mange i Asia og Afrika enn jeg gjør. De har sannsynligvis gjort viktigere bidrag til utviklingen av det vi tror er en moderne europeisk sivilisasjon enn vi har gjort selv, men det blir ofte glømt.

Jeg liker de fragmentene av mitt eget liv som er bevart i bibliotekets vegger, og som på en måte kommuniserer med hjernen min. Jeg har veldig vage minner om da mora mi tok meg med til barneavdelingen. Døra inn til voksenavdelingen var nesten et forbudt område, og det føltes som at jeg var langt eldre enn jeg i virkeligheten var da jeg endelig fikk det første lånekortet fra voksenavdelingen. Jeg tror det var blått, utvilsomt en voksen farge, i motsetning til det gule fra barneavdelingen. Jeg har også et vagt minne om at jeg lekte bak biblioteket, samt i den besværlige garasjen under bygningen, mens mora mi var inne. Dette er ett av mange steder som har lastet opp og lagret hvert sitt fragment av mora mi så lenge jeg har disse minnene. Parkeringsplassen under biblioteket var forøvrig besværlig fordi bilistene måtte manøvrere veldig forsiktig mellom de mange søylene som holdt bygningen oppe.

Det tok en del år før jeg oppdaget gleden ved lesing, og jeg sliter fremdeles med å lese. Det er vanskelig å fokusere, og jeg må ofte kjempe for hvert ord jeg leser, men jeg har likevel stor glede av bøker. Ordene kommer derimot lettere til meg når jeg skriver, og biblioteket er altså et av favorittstedene mine. Galleriet i voksenavdelingen har studieplasser i lysnisjer, og det er favorittplassen min. Det kan være både folksomt og pratsomt nede på golvet, mens det er rolig oppe blant manga, science fiction, fantasy, lyrikk og diverse utenlandske språk. Der er det godt å arbeide.

Jeg liker å ta en pause fra skrivingen og plukke ut et par-tre bøker som jeg leser hjemme. Jeg liker manga (anime) og science fiction, og et av de mest fascinerende trekkene ved disse fortellingene er den forvirringen som noen ganger oppstår når mennesker møter aliens i litteraturen. Et av de mest sjarmerende møtene forekommer når vi har en livsform som ikke forstår lineær tid. Vi er vant til at hver handling har en bestemt konsekvens for framtida. Alt vi gjør bygger opp mot og forbereder det som skjer seinere. De timene jeg tilbringer på biblioteket har en hensikt. Det er delvis underholdning, mens også undervisning. Jeg vil lagre faktakunnskaper, men også utvikle skriveferdigheter. Timene på biblioteket får dermed konsekvenser, men noen litterære romvesener sliter med å forstå menneskets famlende forsøk på å forklare noe de fremmede ikke har forutsetninger for å begripe.

Hvis romvesener kunne ha lest tankene mine, ville de ha sett ting som var i strid med en lineær forståelse av tid. Jeg synes det er litt vemodig at de menneskene jeg vokste opp med forsvinner. Det er bare én igjen av de bibliotekarene jeg husker igjen fra tenårene, og jeg tenker noen ganger på en annen bibliotekar som sannsynligvis ikke lever lenger. Jeg tenker på perioder da jeg var arbeidsledig og satt på biblioteket og jobbet med ulike prosjekt for å komme i arbeid igjen. Det ble ingenting av de planene, men jeg hadde likevel glede av det arbeidet jeg gjorde. Dagens prosjekt gir meg også mye glede, men vi får se hvilke andre konsekvenser det får. Hvis jeg hadde vært med i en av science fiction-historiene, og jeg hadde møtt en livsform som ikke var bundet av rom og tid, hadde det fortonet seg som at minnene fra barndommen var like reelle som det jeg opplever i dag. Jeg eksisterer ifølge denne tankegangen fremdeles på begynnelsen av 1970-tallet, samtidig med at jeg eksterer i 2016. Jeg kan gå fram og tilbake, og det er ikke utenkelig at hvis vi noensinne treffer på aliens, vil de være så forskjellige fra oss.

Jeg bor i en liten leilighet nå, og har hverken plass til kontor eller bokhyller. Det har jeg plassert veldig sentralt i sentrum.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: