RSS Feed

Angst for barnevernet

Av John Olav Ytreland og Stefan Batory

De fleste har observert at babyer begynner å gråte hvis mor forlater rommet eller noen fremmede kommer inn. Denne type separasjonsangst er vanligvis økende fram til babyen er 18 måneder, men avtar deretter som en følge av at barnet stoler på at omsorgspersonen fremdeles er tilgjengelig selv om vedkommende ikke er synlig. Det er en vanlig utvikling, og interaksjonen der mor og barn sammen utvikler barnets evne til å regulere seg selv, løser problemet. Hvis det ikke skjer, men hvis barnet istedet mister omsorgspersonen gjennom langvarig (f.eks. at barnevernet overtar omsorgen) eller hyppige atskillelser, kan det utvikle en sykelig separasjonsangst.

Det er altså viktig å få til en god tilknytning, og barnevernet plikter å hjelpe foreldrene der det er nødvendig, for loven sier veldig klart at barnevernet f.o.f. skal hjelpe barnet til å bli boende hos sine biologiske foreldre. Raundalen-utvalget har tatt for seg tilknytning i to perioder. Det kan være et symptom på en dårlig tilknytning de to første leveårene hvis barnet er unnvikende eller ambivalent i forhold til foreldrene, og i alvorlige tilfeller kan dette vise seg som desorganisert tilknytning. Den første formen kan gjenopprettes med tiltak som endrer foreldrenes samspillatferd, mens barn med desorganisert tilknytning vil trenge en ekstra trygg base over lang tid.

Når barn er mellom tre og tolv år kan skadene manifestere seg som omfattende aggresjon og utagering eller som innadventhet, depresjon og angst. Det vil for disse barna ikke være nok å komme til “normalt omsorgsfulle omsorgsytere”, men de vil ifølge utvalget trenge en intens, aktiv og langvarig omsorg for å gjenopprette den skadede relasjonen. De konkluderer med at dette ikke kan oppnås gjennom foreldreveiledning, og at barnevernet derfor må overta omsorgen for barnet.

Barn i den samme aldersgruppa som har utviklet konfliktfylte relasjoner til omsorgspersoner til tross for at de har hatt en trygg tilknytningsprosess, har ifølge utvalget større muligheter for å gjenvinne en positiv relasjon gjennom endringstiltak. Dette høres i utgangspunktet betryggende ut, men det er ikke helt uproblematisk. Det er nemlig uklart hvor grensene for trygg og utrygg tilknytning går. Det er omsorgspersonens forutsetninger for å motta endringstiltaket som skal legges til grunn i vurderingen for begge de nevnte aldersgruppene. Det betyr faktisk at hvis barnevernet oppfatter foreldrene som “ikke-veiledbare”, kan de vedta omsorgsovertakelse selv om det er en trygg og god tilknytningsprosess. Det høres ut som en subjektiv og ikke-etterprøvbar konklusjon, og dette vil faktisk skape separasjonsangst hos barn.

Det kan virke som at noen ikke vurderer andre muligheter enn omsorgssvikt når barn viser tegn til dårlig tilknytning. Vi er enige i at et barn må knytte seg til stabile omsorgspersoner for at det skal få en sunn psykologisk og personlighetsmessig utvikling, men det er mange saker der det virker som at det biologiske prinsippet blir bevisst ignorert ved at det aldri er noe som tyder på at barnevernet arbeider for en tilbakeføring. Det er heller ikke alltid det virker å være et stort fokus på at fosterhjemmet/institusjonen skal ha noen foreldrefunksjon.

Det europeiske diagnoseverktøyet ICD-10 beskriver reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen (F 94.1). Det kommer fram der at vaktsomhet, dårlig sosialt samspill med jevnaldrende, aggresjon rettet mot seg selv og andre, og tristhet er symptomer på denne diagnosen. Den siste setningen er direkte skremmende i sin uvitenhet: “Syndromet inntreffer trolig som et direkte resultat av alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller alvorlig mishandling fra foreldrenes side.” Det er altså ingen andre muligheter. Jeg kan se for meg situasjoner der en konkluderer med at det ikke er noe som heter f.eks. Asberger syndrom, ADHD eller depresjon (f.eks. som et resultat av mobbing). Det finnes bare overgrep eller omsorgssvikt.

Det amerikanske diagnoseverktøyet DSM IV definerte separation anxiety disorder (SAD) som en utviklingsforstyrrelse som startet i tidlig barndom, men dette ble forandret i DSM V. Manualen anerkjenner at denne formen for angst kan inntreffe når som helst. Bakgrunnen for det er at en ofte ser SAD i kombinasjon med PTSD hos krigsveteraner og ofre for naturkatastrofer. Det er også noen som utvikler SAD sammen med panikklidelser, depresjon og agorafobi. DSM-V definerer SAD som en angstlidelse som varer i minst fire uker for de under 18 år og i minst seks måneder hos voksne. Det er en vanlig diagnose og amerikanske myndigheter mener at 4-5 prosent av alle mellom 7 og 11 år har SAD, og tallet synker til 1,3 prosent for tenåringer. Jeg kjenner ikke til noen tall fra Norge når det gjelder SAD, men angst er ifølge en artikkel fra Forskningsrådet den vanligste psykiske lidelsen for barn. Det er ikke bra at barn har angst, men vi gjør sannsynlig vondt verre hvis vi trekker bastante konklusjoner.

Jeg tror dette er et viktig poeng å få med seg, for vi kommer til å få en økende mengde mennesker som har opplevd krig og ekstrem fattigdom. Tror du ikke det er traumatisk å vokse opp som veldig fattig i f.eks. India, Moldova eller Brasil? Et barn som viser de nevnte symptomene får det ikke nødvendigvis bedre av at det blir fjernet fra de som faktisk bryr seg om det. Vi må likevel ikke lukke øynene for det faktum at det blir begått overgrep og alvolig omsorssvikt, men vi kan ikke si det så kategorisk som ICD-10.

Det er viktig å ta den rette avgjørelsen, bl.a. for å komme i gang med behandlingen så raskt som mulig, men det gjør en ikke hvis det var feil å vedta omsorgovertakelse. Behandling betyr f.o.f. kognitiv atferdsterapi, som dreier seg om å forandre tankemønstre, og dermed gjøre responsen i en bestemt situasjon passende. Da kan barnet se at det ikke kommer til å skje noe selv om det overnatter hos en kamerat f.eks. Det er som med de fleste andre diagnoser ikke veldig effektivt med medisiner alene, men medisiner for angst og depresjon kan hjelpe i kombinasjon med samtaleterapi. Målet med denne terapien er å hjelpe barnet til å tåle å være atskilt fra omsorgspersonen uten at dette påvirker funksjonsevnen.

Det er flere grunner til at seperasjonsangst oppstår, bl.a. en spesielt stressende eller traumatisk opplevelse i barndommen. Jeg hadde en elev for mange år siden som fikk et vanskelig forhold til alle etter at bestevennen hennes døde. Hun lukket seg inn i seg selv, og fikk dermed mange av de samme symptomene uten at det dermed dreide seg om omsorgssvikt. Det europeiske diagnoseverktøyet ICD-10 sier under F 94 at “i mange tilfeller synes alvorlige miljøbelastninger eller mangler å være en avgjørende årsaksfaktor.” Det er høres veldig vagt ut, for hvis en familie blir utsatt for gjentatte og vage bekymringsmeldinger, kan det like gjerne være disse som skaper belastningen. Det er ifølge Web MD langt fra så enkelt som ICD-10 antyder. De mener at det ikke er noen metoder som kan forhindre denne lidelsen. Det mest optimale er å gjenkjenne symptomer tidlig og behandle disse. Da kan en redusere stress og andre vansker som angst kan føre til. En artikkel fra det britiske helsevenet bekrefter forøvrig dette.

Det er dessuten noen som er født litt mer engstelige og nervøse enn andre. Det er personligheten deres, og miljøbelastninger trenger ikke nødvendigvis skyldes foreldrene. Det er ikke uvanlig i dag at NAV krever at en er villig til å flytte, og vi lever i en tid der det er vanskelig å fast arbeid eller fulltidsarbeid. Da har en valget mellom å påkalle seg barnevernets oppmerksomhet fordi en har lav inntekt, eller fordi en har flyttet barnet ofte i bestrebelsene etter å skape en permanent base. Noen foreldre må jobbe i Nordsjøen eller på andre steder som krever at de ikke kan komme hjem hver dag, men jeg tror de fleste skjønner at vi ikke kan sende en bekymringsmelding hver gang noen blir tvunget til å gjøre dette. Andre årsaker til separasjonsangst kan være skillsmisse, sykdom/skade, mobbing på skolen.

Det biologiske prinsippet er klart nok, men jeg skulle ønske at prosedyrene ble strammet litt inn i barnevernet. Det er nemlig urovekkende når jeg leser om ulike barnevernssaker i avisene, og tenker over at ulike ansatte i barnevernet skal bruke ulikt skjønn. Da kan vi oppleve at noen fokuserer utelukkende på at f.eks. ADHD viser at barnet har blitt utsatt for vold. Jeg lurer på hvor mange barn som blir fjernet fra familien sin uten grunn, fordi en skjønnsutøvelse i barnevernet underkjente diagnosen eller grep inn før den rette diagnosen kunne bli stilt.

Lidelser som angst og  depresjon har en såkalt høy komorbitet (flere lidelser samtidig) med andre psykiske lidelser, og med nevrologiske diagnoser. Vi vil i det neste inlegget i denne serien skrive om autisme.

Videre lesning:

Professor May Britt Drugli mener at 35 prosent av norske barn mangler en trygg tilknytning til foreldrene sine. Hun viser i denne artikkelen i Aftenbladet til at det er mulig å snu dette. Omsorgsovertakelse er med andre ord ikke den eneste og beste muligheten.

Denne artikkelen i Tidsskrift for norsk psykologforening tar for seg hvordan en kan skape en god tilknytning  for barn i fosterhjem og institusjoner. Vi kan ikke lukke øynene for at omsorgssvikt og overgrep skjer, og da er dette nødvendig, men i de tilfellene der barnevernet går rett på omsorgsovertakelse, sier det seg selv at de ikke har prøvd tiltak i hjemmet.

Dette er lysbildene til et foredrag fra Bufetat.

Det er ifølge denne artikkelen fra Norsk helseinformatikk mange og sammensatte årsaker til at barn får angstlidelser, og problemet ligger ikke utelukkende hos foreldrene. Det er arvemessige faktorer som virker sammen med miljøet. Hvis en familie blir utsatt for gjentatte undersøkelser fra barnevernet, kan en kanskje tenke seg at bekymring er en naturlig reaksjon.

Sosial angstlidelse hos barn og unge.

 

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: