RSS Feed

Forskning og spekulasjon innen barnevernet

Av John Olav Ytreland og Stefan Batory

 

Vi skrev i Hjemme best om rapporten som Raundalen-utvalget leverte til Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet i 2012. Komiteen vurderte hvordan barnevernet praktiserte det biologiske prinsippet, og refererte bl.a. til forskning som viste at den tidlige relasjonsbyggingen er helt grunnleggende for barns utvikling.

Vi vil i dette innlegget skrive litt om hva forskning sier om tilknytning. Tanken om at barn må utvikle et forhold til mor er ikke av ny dato, noe WHO-rapporten Maternal Care and Mental Health fra 1952 illustrerer. Rapporten sier bl.a. det første kapittelet:

What is believed to be essential to mental health is that the infant and young child should experience a warm, intimate and continuous relationship with his mother (or permanent mother-substitute) in which both find satisfaction and enjoyment. Given this relationship, the emotions of anxiety and guilt, which in excess characterize mental illness, will develop in a moderate and organized way.

Forfatteren av rapporten, John Bowlby, brukte begrepet maternal deprivation når barnet ikke fikk dette forholdet til omsorgspersonen. En delvis deprivasjon kan resultere i akutt angst, overdrevent behov for kjærlighet, en sterk følelse av hevn, noe som også kan gi skyldfølelse og depresjon seinere. En fullstendig deprivasjon kan, ifølge Bowlby, ødelegge barnets mulighet til noensinne å knytte seg til andre mennesker. De første 2-3 årene er en kritisk fase og Bowlby mente at skaden kunne bli uopprettelig hvis det tette båndet ble brutt i den perioden.

Den danske psykologen Susan Hart er kjent for å popularisere kunnskap om hjernen og for å utvikle den nevroaktive utviklingspsykologien. Vi har lest boka Den følsomme hjernen der forfatteren viser til mye forskning. Dette er interessant, men en må også være klar over at hun ikke nødvndigvis har vitenskapelig dekning for konklusjonene sine.

Darwin hadde en hypotese om at nervesystemet forbinder ansiktsuttrykk med aktivitet i hjernestammen, og at dette har betydning for åndedrett og hjerterytme. Når vi opplever en bestemt følelse påvirker dette hjerteslagene, og dette har i neste omgang betydning for hjerneaktiviteten. Psykobiologen Stephen Porges har videreutviklet Darwins teori til den polyvagale teorien. Den går kort fortalt ut på at vi har tre strategier når vi blir utsatt for noe traumatisk. Den første er å prøve å etablere en forbindelse, kommunisere verbalt og gjennom ansiktsuttrykk. Dette blir på engelsk kalt for et smart system, fordi det er en viljebestemt regulering i motsetning til de to andre strategiene. Smartsystemet innebærer at barnet konsentrerer seg om mors stemme ved å bli stille, dempe åndedrettet noe, snu seg mot mor og fokusere på mors munn og øyne. Det øker muligheten for å oppfatte hva mor sier eller gjør.

Det sier seg selv at dette systemet fungerer best når barnet slipper å forholde seg til de utfordringene som aktiverer sinne og panikk. Det dreier seg om en ferdighet barn og mor utvikler i fellesskap, og når de lykkes får barnet en sunn utvikling. Vi viser ellers til psykologspesialist Dag Nordanger som forklarer teorien i denne you tube-videoen:

Det sier seg vel selv, men Hart viser til forskning fra Anthony J. DeCasper og A.A. Carstens som har påvist at barnet lærer å regulere sine egne impulser når interaksjonen med omsorgspersonen er preget av et forutsigbart mønster.

Forskere trodde tidligere at lillehjernen bare regulerte motoriske funksjoner, men de mener i dag at den har betydning for regulering av følelsemessige og kognitive funksjoner, og for alle former for tidsmessig bearbeiding. Vi kan stimulere lillehjernen gjennom å holde, berøre, kjærtegne, rugge og bære barnet.

Hjernen er delt i to halvdeler, en venstre og en høyre. Disse ser like ut, men de har ulike funksjoner, og de utvikler seg med forskjellig vekstrate. Den venstre halvdelen styrer musklene i høyre del av kroppen, samt logisk tenkning, språk, tallforståelse og dømmekraft. Den høyre hjernehalvdel styrer musklene i venstre del av kroppen, samt fantasi, kreativitet og musikalitet. De aller fleste mennesker er høyrehendte og det betyr at den venstre hjernehalvdelen dominerer.

Dette er et forskningsfelt med en god del muligheter for spekulasjon. Det har blitt forsket mye på dette, og Hart viser til noe av det, men det er vanskelig å gi et entydig svar. Hun nevner bl.a. Gazzaniga og Sperry som utviklet den såkalte split-brain theory. De forsket på epilepsi-pasienter på 1960-tallet og den eneste behandlingen for alvorlige tilfeller var å kutte forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene. Gazzaniga og Sperry brukte fire pasienter som de sammenliknet med personer som ikke hadde epilepsi. Det virker å være typisk for mange av disse teoriene at det er små studier som ligger bak.

Vi vet likevel at barn stort sett bare bruker høyre halvdel de to første årene. Vi kan se det ved at de bruker begge hendene for å løfte en leke, og etter hvert som forbindelsen mellom de to halvdelene utvikler seg, blir barnet i stand til å bruke bare den ene hånda. Dette samarbeidet blir utviklet fram mot 11-årsalderen, men utviklingen er avhengig av stimulering (fysisk-motorisk aktivitet). Hart ser ut til å fokusere på at omsorgssvikt de første 2-3 årene kan resultere i funksjonsforstyrrelser i høyre hjernehalvdel, f.eks. ikke-verbal kommunikasjon, ansiktsuttrykk, språktone og hvordan vi tilpasser følelsene (inntoning). Når dette skjer kan barnet få problemer med å kommunisere følelser, affektregulere (evne til å justere type sinnsstemning og intensitet) og utvikle mentaliseringsevne (evne til å forstå våre egne og andres følelser, tanker og motiver).

Vi er ikke uenige i dette, men det er viktig å trå varsomt. Det er et kjent fenomen at f.eks. asbergere har vansker med mentalisering. Hvis en f.eks. ikke forstår at noen reagerer med sorg i en bestemt situasjon, vil en gjøre denne situasjonen verre. Foreldre som har barn på autismespekteret jobber med å utvikle evnen til å forstå atferden til andre. Det betyr ikke at de har blitt utsatt for omsorgssvikt hvis de sliter med å uttrykke empati eller å se ting fra andres perspektiv, men det kan bli konklusjonen hvis en bare ser én mulighet.

Den finske psykologen Pekka Tienari har forsket på schizofreni. Han sammenliknet adopterte barn født av schizofrene mødre med adopterte barn født av mødre uten psykiske lidelser. Den første gruppa hadde en tendens til å utvikle personlighetsforstyrrelser lettere enn den andre, men bare når de bodde i dysfunksjonelle adoptivhjem. En genetisk risiko er med andre ord ikke det samme som at en utvikler psykisk sykdom. Det viktige er om foreldrene kan tilby et stabilt hjem, og hvis de klarer det, betyr ikke diagnosen deres noen ting som helst. Psyken er nemlig et resultat av den interaksjonen vi har med det sosiale miljøet vårt, og det er ikke mulig å si hvor mye av barnets psykiske funksjoner som er medfødt og hvor mye som har blitt utviklet gjennom interaksjon med andre mennesker.

Det har vært kjent lenge at det er mye juks i medisinsk forskning, og det er mange studier som ikke blir offentliggjort fordi de ikke ga det resultatet en ønsket seg. Dette kalles publication bias på engelsk. En amerikansk studie fra 2008 ville finne ut om de hadde et tilsvarende problem innen psykologi. Studien gikk ut på at 270 forskere fra hele verden gjennomførte 100 tidligere studier innen sosialpsykologi og kognisjon for å se om de fikk de samme resultatene. Det er et sentralt prinsipp i vitenskapen at en skal kunne kopiere resultatene før en anerkjenner funnene, men i dette tilfellet feilet 75 prosent av studiene på dette punktet. De resterende studiene klarte å kopiere halvparten av funnene. Vi sier ikke med dette at psykiatrien utelukkende er spekulativ, men det er grunn til å ha en viss dose skepsis når vitenskapen blir brukt til å skille foreldre og barn.

Vi vil i det neste innlegget se litt på forskning som gir oss et mer nyansert bilde. Det er flere faktorer som kan forklare f.eks. angst, og det er viktig å ta de rette avgjørelsene for å komme tidlig i gang med den rette behandlingen. Barnevernets mandat sier at de skal hjelpe barnet til å bli boende hos sine biologiske foreldre. Da bør de forholde seg til seriøs og presis forskning, og ha konkrete beviser før de setter det biologiske prinsippet til side. Noe annet er rett og slett et lovbrudd.

Study delivers bleak verdict on validity of psychology experiment result

Den følsomme hjernen, Susan Hart, Gyldendal

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: