RSS Feed

Det er gøy å hoppe

Illustrasjonsfoto. Naoki Higashida skriver at når han hopper er det som om følelsene hans strekker seg mot himelen.- Vi liker å hoppe i min familie også.

Illustrasjonsfoto. Naoki Higashida skriver at når han hopper er det som om følelsene hans strekker seg mot himmelen. Vi liker å hoppe i min familie også.
Foto: Arztsamui via freedigitalphotos.net

Jeg leste boka Hvorfor hopper jeg for 3-4 måneder siden. Jeg har tenkt sporadisk på boka siden jeg leverte den tilbake til bibliotek, men klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg mente om den. Jeg tenkte at denne boka fikk mye oppmerksomhet fordi den angivelig ble skrevet av et barn. Den ga nok ikke meg så mye, men jeg tror den har en funksjon likevel. Jeg ble minnet på boka igjen da jeg lånte en av naboene fra den samme hylla denne helga.

Hvorfor hopper jeg ble skrevet av den da 13 år gamle japanske autisten Naoki Higashida. Boka består hovedsakelig av 58 spørsmål som han svarer på, og tittelen er altså ett av dem. Jeg hadde mistanke om, mens jeg leste, at dette var ei bok som fikk en enten eller mottakelse. Jeg ville ikke søke opp informasjon før eller mens jeg leste, men gjorde det i etterkant, og fikk mistanken bekreftet. Den største anklagen mot forfatteren var kanskje at han brukte ordet vi, og hevdet dermed at han snakket på vegne av de fleste autister. Han bruker denne inkluderende formen når han f.eks. svarer på spørsmålet Hva er det som er verst med å ha autisme? Han konstaterer at vi blir ulykkelige hver gang vi gjør noe galt. Det er ingen tvil om at det er det som skjer for mange, men jeg kan også forstå at det er noen som ikke kjenner seg igjen. Higashida kan også være litt grandios og melodramatisk, men er ikke det ganske vanlig når en startet på tenårene?

Dette er litt av svaret på det siste spørsmålet, Hva tenker du selv om autisme?

Selv om folk med autisme fysisk sett ligner på andre mennesker, er vi i virkeligheten svært annerledes på mange måter. Vi er mer som reisende fra en fjern, fjern fortid. Og hvis vi, ved å være her, kan hjelpe menneskene i verden å huske hva som virkelig er viktig for jorden, ville det gi oss en stille tilfredshet.

Det er ikke sikkert at dette svaret var veldig matnyttig for folk flest, men boka var tydeligvis en kjempesuksess. Da denne norske oversettelsen ble trykket, kunne forlaget nemlig skryte av den toppet New York Times bestselgerliste og at den var nummer en på amazon.com. Den fikk også en rosende omtale av bl.a. Jon Stewart fra The Daily Show og People Magazine. Kristin Monsen ved Ark Åsane beskrev dette som en «vakker, nesten uforklarlig fin bok. Da VG anmeldte boka mente de det var en rørende, poengtert og modig bok om følelser til autister. Jeg satt likevel med en følelse av denne boka passer best for de som ikke vet så mye autisme fra før og «autisme-familier» som nettopp har startet på sin vei mot en bedre fungering. Dette hadde gitt meg mange aha-opplevelser hvis jeg leste boka som 13-åring.

Jeg har lest mange bøker og blitt flinkere til å sette ord på hvordan jeg opplever disse utfordringene i dag, men boka fortalte meg likevel at det er ting jeg kan lære av en tenåring. Jeg kjente meg godt igjen i spørsmål som hvorfor ser du ikke folk i øynene når du snakker, foretrekker du å være for deg selv og hvorfor ignorerer du oss når vi snakker til deg? Det er kanskje ikke mulig å snakke for alle her heller, men jeg kjenner meg igjen når forfatteren sier at han ikke kan tenke seg at noen virkelig ønsker å bli overlatt helt til seg selv. Jeg vil tro at det for mange er noe som bare skjer. Mange opplever kanskje at de prøver uten at det går som de har planlagt. Det kan derfor ende med at de blir isolerte uten at det var et valg de tok selv. Dette gjelder likevel ikke alle autister.

Jeg har lest mange bøker om autisme og hadde derfor ikke like stort utbytte av denne som en leser uten noen forkunnskaper ville hatt. Jeg tror likevel det blir for lettvint å avvise Hvorfor hopper jeg, for den tilbyr tross alt et nyttig innblikk i hvordan en 13-åring tenker. Det er lenge siden jeg var på den alderen selv, men husker hvor vanskelig det var å være en tenåring som hadde de samme behovene som andre hadde, bl.a. behov for venner. Jeg oppdaget Snorre Sturlasson, astronomi, Jack London, Tolkien og Arthur Conan Doyle ganske tidlig i tenårene. Det var gode historier, sammen med musikk, som var lyspunktene som hjalp meg gjennom de vanskelige årene. Jeg tror denne boka kan være en del av den litteraturen som gir unge autister håp, og de andre kunnskaper som gjør livet lettere for autister.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: