RSS Feed

Fragmenter av en barndom

An image is not simply an image produced by time traveling back to the original event-it can be an image that is somewhat distorted because of the prior times you remembered it. Donna Bridge

Jeg har skrevet en del om NLD og Asberger, og har i den forbindelse forsøkt å tenke tilbake til hvordan det var å vokse opp med disse utfordringene. Det har vært vanskelig, for ikke å si umulig. Det er så lenge siden, og det føles nesten ikke som min barndom lenger.

Hjernen er veldig upålitelig. Det er forskning som tyder på at du forandrer minnene hver gang du henter dem fram fra hukommelsen. De blir altså litt mindre nøyaktige for hver gang, fordi det ikke er det opprinnelige minnet du tenker på, men minnet fra den forrige gangen du hentet det ut fra arkivet. Den feilinformasjonen du fikk den gangen kan altså forplante seg, og dermed forsvinner øyeblikket gradvis.

Jeg prøver å fokusere på det som ligger foran meg, og vil ikke tenke tilbake på negative opplevelser. Noen vil kanskje si at det ikke akkurat er å takle livet, men det ble strategien min da jeg oppdaget at det var hver mann for seg selv i de voksnes verden. Jeg prøver derfor hele tiden å se framover, og å motstå fristelsen det er å se seg tilbake, men det er ikke mulig å blokkere alt. Jeg tenker ikke på det som kunne ha skjedd, men det er noen ganger et underholdende tankeeksperiment. Ifølge teorien om parallelle univers lever det en versjon av oss i hvert av de andre universene. Det hender jeg morer meg med å fundere over hva som hadde skjedd i parallelle univers hvis jeg fulgte den innskytelsen jeg hadde, men som jeg avfeide i dette. Det var mange ting jeg ønsket å gjøre i ungdommen, men som jeg aldri gjorde. Jeg nevnte goth-stilen og Star Trek-conventions som et par eksempler i Barndommens helter blir voksne. Det var et økonomisk spørsmål, men ikke utelukkende. Jeg drømte f.eks. om å ta et år som utvekslingsstudent i USA, men selv om det hadde vært økonomisk mulig, hadde jeg nok ikke gjort det. Jeg hadde nemlig vansker med å ta avgjørelser på den tida, og ble ikke oppmuntret til det hjemme heller.

Jeg lurer noen ganger på hva som hadde skjedd hvis jeg gikk gjennom alle de store valgene jeg hadde tatt, men gjort det stikk motsatte? Hva hadde skjedd hvis jeg tenkte litt mer på meg selv enn å ta hensyn til andre? Dette er ikke mer enn en underholdende idé. Jeg vet at jeg hadde hatt et annet liv da, et liv som ikke inkluderte den kona og den dattera jeg har, og det er ikke noe jeg kan forestille meg.

Ramsdalsblokkene

Jeg var en blokkunge i Ramsdalen til jeg var 12 år, men det føles så fjernt i dag, og det er ikke alle minnene derfra jeg kan stole på.

Jeg tenker noen ganger på ei jente jeg kjente i ungdommen. Vi ble aldri mer enn kamerater, og knapt nok det. Vi gikk på kino noen ganger, og pratet en del sammen, men var nok litt for forskjellige. Hun var av den veldig pratsomme typen, mens jeg var helt motsatt. Jeg flyttet vekk for å studere, og da jeg flyttet tilbake igjen hadde vi stiftet familie på hver vår kant. Jeg traff henne noen ganger i butikken, men det ble ikke mer enn et høflig hei en gang i blant. Jeg tenker fremdeles på henne av og til, men det er nok mye fordi hun døde så tidlig.

Hun var et positivt minne fra tenårene, selv om jeg mistenker at hun egentlig bare var snill mot en som var litt keitete sosialt, men dette minnet har nok fått et tillegg av litt vemod i etterkant. Jeg tenker på hvor gøy vi hadde det (eller var det bare noe jeg tenkte i etterkant?), og ble veldig sjokkert da jeg hørte om hennes altfor tidlige bortgang. Jeg hadde ikke tenkt på henne på veldig lenge, men noe av dette kom tilbake da jeg nylig leste Ann Heberleins bok Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Den svenske forfatteren avsluttet boka si med et så sterkt avskjedsbrev til familien sin at jeg måtte google for å se om hun fremdeles levde. Det gjorde hun. Jeg lurer noen ganger på om den gamle vennen min hadde det på samme måten.

Det har vært noen gjenforeningsfester siden jeg sluttet på skolen. Jeg har stort sett bodd for langt unna, men har også hatt veldig blandete følelser til barndommen. Dette er blant de minnene det har vært vanskeligst å fortrenge, og samtidig vanskeligst å stole på. Jeg lurer i dag på hva som er ekte minner og hva som har blitt farget av seinere negative erfaringer. Det som sitter sterkest igjen i dag er en følelse av mistrivsel, men jeg er usikker på hva som var den største kilden til denne negative følelsen.

Jeg har hatt mye uro i kroppen og blir egentlig aldri fornøyd. Det har kanskje sammenheng med at jeg har hatt en stor utferdstrang. Jeg hadde som ungdom et stort ønske om gjøre ting, reise, oppleve de subkulturene som var populære da. Denne trangen har ikke forsvunnet, men jeg var nok for feig til å ta de nødvendige beslutningene. Jeg håper likevel det er noen eventyr jeg kan få med meg i godt voksen alder.

Brain distorts memory

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: