Det hender jeg føler meg litt som Sisifys, kongen i gresk mytologi som ble dømt til å rulle en stein opp et fjell, men da han nådde toppen, skjedde det uunngåelige. Stein rullet ned igjen, og han måtte starte på nytt.
Jeg blir litt oppgitt over stereotyper noen ganger. Det er f.eks. en populær teori blant noen at autister ikke bryr seg om de har venner eller ikke, og de forstår i alle fall ikke humor. Jeg husker en spesialpedagog som mente at en elev som ble utredet for autisme ikke kunne ha denne diagnosen. Antakelsen var at siden dette var et barn med mye humor i seg, og som forstod andres humor, var det meningsløst i det hele tatt å vurdere autismespekteret. Jeg vil påstå at det er en fordom, for det tillater ikke noen variasjon, og det tillater i alle fall ikke at autister får lov til å føle seg urettferdig behandlet.
Jeg har prøvd å spre litt informasjon om intervensjon, ikke minst om kosthold. Mye av det vi gjør handler om å begrense noen av symptomene. Det er ikke snakk om å kurere autisme, for det er ingen tvil om at autister har noen egenskaper som gjør dem spennende. Det er likevel en fordel for disse hvis de får hjelp til å forstå hva andre tenker og føler, ikke-verbal kommunikasjon, konsentrasjon, identifisere egne følelser, unngå raseriutbrudd, kosthold som har en positiv innflytelse på tarmene og hjernen etc. De kan dessuten ha tilleggsvansker som epilepsi, ADHD/ADD, depresjon, angst, søvnproblemer, uvanlige reaksjoner på sensoriske stimuli. Dette kan gjøre livet litt mer belastende, og jeg ble derfor egentlig ikke overrasket da jeg leste om ny forskning ved Karolinska Institutet i Sverige som viser at risikoen for å dø er 2,5 ganger høyere for mennesker på autismespekteret enn for resten av befolkningen.
Nevropsykologen Tatja Hirvikoski og kollegaene hennes ved Karolinska Insitutet har sammenlignet dødsfall blant autister med resten av befolkingen de siste 20 årene. De fant at gjennomsnittsalderen for autister var 54 år, mens den var på 70 år for resten av befolkningen. Gjennomsnittsalderen er helt nede på 40 år for de som har både autisme og en lærevanske.
Det er mye som skjuler seg bak disse tallene. De største faktorene er kanskje selvmord og epilepsi, men autisme gir også en økt risiko for bl.a. kreft og hjertesykdom. Det er uklart om dette skyldes at de er mer utsatt eller at det ikke har vært nok fokus på forebygging. Dette er den andre grunnen til at vi har et sterkt fokus på kosthold. Jeg begynner å bli temmelig lei de mange forståsegpåerne som hele tiden mistenker oss for alt mulig og umulig fordi vi holder oss vekke fra gluten og melk. Jeg har skrevet om dette tidligere, og sannheten er at vi sannsynligvis har et mer bevisst forhold til næringsstoffer og helse generelt enn de fleste som ikke trenger å ta spesielle hensyn.
Dette er en skremmende statistikk, men jeg tror den er så høy fordi det ikke har vært nok fokus på kosthold blant andre enn foreldrene. Det er en kamp mange av oss må kjempe i motbakke, for det blir ikke akkurat lagt opp til å hjelpe oss. Det er mange som snakker om hvor berikende f.eks. asbergere er, hvor mye de har å bidra med i samfunnet. Jeg er naturligvis enig i det, og har tidligere skrevet om at jeg er mer enn diagnosene, men det betyr ikke at det er mer forståelse for de negative sidene. Det er mange autister som ikke sliter med ensomhet, angst, arbeidsledighet og de følgene det har på kropp og sinn, og andre ting som gjør livet vanskelig, men dette finnes også. Det er ikke lett å føle seg spesiell, og å høre noen snakke om at samfunnet er tolerant nok til å akseptere ulikhetene, mens det fremdeles er ting en ikke skal snakke om. Jeg håper derfor at både profesjonelle og folk flest gjør mer for å finne den informasjonen som er tilgjengelig.
Dette er en statistikk vi kan gjøre noe med.
John Olavs skriveloft 
En tanke om “Autisme og levealder”