RSS Feed

Jeg er ikke NLD

Jeg er en ansvarlig NLD’er. Det er en formulering jeg har brukt en del ganger på denne bloggen, og det er fremdeles budskapet mitt, selv om overskriften kanskje kunne tyde på noe annet. Jeg høres sikkert litt pretensiøs hvis jeg sier at jeg skriver memoarene mine, men det er på en måte det jeg jobber med. Jeg skriver om hvordan det har vært å vokse opp med nonverbale lærevansker (NLD) og Asberger. Det blir litt om mine erfaringer og forhåpentligvis noen gode råd til andre. Jeg har derfor vært åpen om utfordringene mine og brukt bloggen som et verktøy for å trenge dypere inn i ting jeg ikke har forstått. Bloggen har derfor vært viktig for min egen utvikling og for det manuskriptet jeg arbeider med.

Denne åpenheten har hatt en pris, og jeg har derfor blitt mer forsiktig med hva jeg publiserer på bloggen, men hvis jeg får utgitt boka vil det bli en del om psykisk helse der. Jeg er ikke en NLD’er. Jeg er ikke en asberger. Denne nevrobiologiske annerledesheten er utvilsomt en del av meg. De erfaringene jeg har gjort i oppveksten og i arbeidslivet forteller meg at den er relevant. De fleste har gjort den til et hovedpoeng, og det er grunnen til at jeg har skrevet mye om hvordan jeg opplever livet. Jeg er likevel mer. Jeg vil sågar hevde at jeg er langt mer. Det er ingen som liker å bli redusert til f.eks. etnisitet, religion eller legning. Den kjente utenrikspolitiske forskeren, Asle Toje, er f.eks. langt mer enn en kristen. Den kanadiske forfatteren Margaret Atwood er likeledes mye mer enn en feminist, selv om det kanskje er delte meninger om at hun er det (det er sikkert en del som mener at hun ikke går langt nok). Jeg er også mer enn NLD og Asberger, selv om denne «annerledesheten» har preget meg i sterk grad.

Jeg var inne på i Fortell dem at barn fortjener sannheten. De fortjener å få vite at de har en diagnose. Det har vært et poeng for oss fordi vi har blitt sterkt oppfordret til å holde dette skjult. En kan sikkert finne gode argumenter for begge syn, men hemmelighold hadde kommet i konflikt med hele prosjektet vårt, som er å oppdra et barn med selvinnsikt og selvaksept. Det er en del av en sunn helse. Det har vært et stort fokus de siste årene på den ressursen asbergere er. De ser verden med andre øyne og denne annerledesheten bør absolutt feires, men når barnet oppdager sannheten, at foreldrene visste hvorfor han eller hun ikke var som de andre barna, hvorfor de andre barna mobbet, tenker en kanskje at det var noe en burde skamme seg over. Det å være annerledes kan da lett bli til noe en vil fortrenge. Det er stikk i strid med det positive bildet mange ønsker å tegne av nevrodiversitet. Da hjelper det ikke å spekulere, som mange gjør, i om noen av de mest kreative, mest suksessrike menneskene i historien kanskje har har vært asbergere.

Jeg tror derfor vi har valgt det rette. Vi har fokus på de positive sidene, på det jenta vår kan, på de mulighetene hun ser fordi hun ikke er som alle andre. Jeg har tro på å fortelle barn om diagnosen, samt å hjelpe dem til å identifisere mobbing, for det er nemlig ikke noen selvfølge at de får det med seg. Jeg tror det også kan være nyttig med forbilder. Da er vi kanskje tilbake til der jeg startet. Det er ingen som vil bli kjent for at de f.o.f. er asbergere, spesielt ikke hvis de har hatt suksess innen fagfeltet sitt. Jeg har hørt om noen som mener at de hadde suksess fordi de aldri fikk en diagnose. Det er godt mulig for de som vokste opp før 1990-tallet, for da var det ikke mye hjelp å få, men jeg tror unge har godt av å se at det ikke er noen hindring hvis en velger det rette yrket. Da er det virkelig bare bra å være spesiell. Da kan en være stolt over at en spesiell. En asberger trenger absolutt ikke begrense seg til å være bare det, men det er en reise som bør starte tidlig.

Det er de voksne som skal håndtere mobbing når det skjer. Alle skoler har prosedyrer, men jeg er dessverre ikke overbevist om at det betyr at de gjør jobben sin. Jeg hører fremdeles om skoler der løsningen er å flytte offeret til en annen skole. Jeg hører også om skoler der hovedfokuset er å vise omsorg for mobberen. Det er mye en kan gjøre for å styrke barn på autismespekteret. Det er derfor det er viktig å snakke om dette, men jeg har merket meg at mange helst vil jeg skal holde kjeft eller slutte å skrive, med mindre det dreier seg om noe trivielt. Jeg kommer nok ikke til å etterkomme det ønsket.

Jeg leser forøvrig boka Asberger syndrom og mobbing av Nick Dubin nå. Jeg har lest omtrent en tredjedel og det er en del nyttige tips så langt. Han kom med et forslag i kapittelet om å styrke mobbeofrene som jeg tror har mye for seg. Et sinneutbrudd er et tegn på at eleven er overveldet og ute av stand til å takle situasjonen. Forfatteren mener at elever med Asberger burde hatt et trygt tilfluktssted der de kunne gå hvis de følte at et angst eller sinneutbrudd var i emning. Det høres veldig fornuftig ut, og jeg skulle ønske at skolene gjorde det, men virkeligheten er dessverre en annen. Haugesunds avis skrev forøvrig i dag at Haugesund kommune bryter loven. Fylkesmannen konkluderer i en rapport med at kommunen ikke har et forsvarlig system for vurdering av om kravene i opplæringsloven blir oppfylt.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: