RSS Feed

Et sykt samfunn

Jeg avslutter med dette en serie jeg har hatt om psykisk helse.

Det er ikke bare oss. Vi lever i en stadig mer egoistisk verden, og det virker som at denne individualismen er like omfattende innenfor som utenfor religiøse organisasjoner. Vi bruker mer tid på å lete etter lykken, men sliter kanskje mer med å finne den. En av utfordringene er at vi bruker stadig mindre tid på arbeid, og selv om mange gir inntrykk av at målet er å få alle i arbeid, er det et regnestykke som ikke lar seg løse. Hvis alle skal jobbe, samtidig som vi skal effektivisere/automatisere, må de fleste jobbe veldig mye mindre. Det gir oss en utfordring, for hva skal vi gjøre når vi har tid til å tenke og ikke minst kjede oss. Hva skal vi bruke tiden til?

Mange vier mer eller mindre livene sine til jakten på lykken og jakten på kjærligheten, men det virker som at det er stadig flere som taper denne kampen. En artikkel på forskning.no viser til at penger gjør oss lykkeligere opp til et visst punkt. Når du har nok til klær, mat og hus betyr hver ekstra krone stadig mindre for lykken.

Hva er egentlig lykke? Dette har vært et populært tema i filosofien uten at vi er nærmere svaret, og det finnes ikke noen etisk modell som kan veilede oss fordi det er så vanskelig å definere lykke. Det er ikke så rart, for det er veldig subjektivt. Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter som «fem kjendiser om hva som gjør dem lykkelige» e.l. Rådene deres hadde sannsynligvis ikke hjulpet for meg.

Jeg er ikke sikker på om tenkerne kan tilby så mye hjelp heller. Albert Camus er ikke direkte oppmuntrende. Han er bl.a. kjent for denne formuleringen: Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. 1

Jeremy Bentham mente at vi burde gjøre det som ga størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Lykke er da det samme som fravær av lidelse, og da blir vi plutselig veldig lykkelige i Norge. Immanuel Kant var veldig fokusert på plikt og sinnelag, og vi kunne ikke handle ut fra et ønske å få fordeler selv. Vi skal altså ikke søke lykke. Det er en veldig svart/hvitt tankegang og det finnes absolutt ingen unntak.

Mange has en morbid fascinasjon for selvmord. Romeo og Julie fra Shakespeares skuespill tok selvmord for å kunne være sammen. Det skal være romantisk, men de var likevel døde. Dette er fra en MGM-film fra 1936

Mange har en morbid fascinasjon for selvmord. Romeo og Julie tok selvmord for å kunne være sammen. Det skal være romantisk, men jeg kan ikke se at det løste noe. Dette er fra en MGM-film fra 1936 Foto: Folger Shakespeare Library via Wikimedia Commons

Det er f.eks. galt å drepe uansett hvilken situasjon vi snakker om. En kunne derfor ikke drept Hitler og argumentert med at det hadde reddet mange millioner mennesker. En kan heller ikke begå selvmord, for det er også et mord. Det er andre filosofer som har argumentert med at dette ødelegger for fri vilje. Hvis vi ikke kan ta avgjørelsen om å avslutte vårt eget liv, har vi egentig ikke fullstendig kontroll over våre egne kropper. Jeg tror begge ståstedene er feil, for det er sannsynligvis fornuftig å ha noen restriksjoner på fri vilje. Jeg vurderer det som et tankeeksperiment, og egentlig ikke noe reelt. Tenk deg et menneske som ikke har familie, og kanskje vet at han skal dø av en uhelbredelig sykdom. Det er dermed kanskje en rasjonell grunn for selvmord, samtidig som en ikke påvirker livene til noen andre. Har denne personen rett til å ta dette valget? Samfunnet taper på det, men er økonomi et holdbart argument?

De mange sakene med aktiv dødshjelp viser at det ikke er så enkelt i lovens øyne. Den svenske forfatteren Ann Herberlein har forøvrig en interessant diskusjon om dette i boka Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Jeg er nok skeptisk til de som tar til orde for retten til selvmord. Ann Heberlein har slitt med depresjon og angst hele livet og prøvde å drepe seg selv. Hun er veldig glad for at hun ikke klarte det, og jeg tror de aller fleste som overlever er det.

Selvmord handler om mange individer, men også mange familier, venner og kolleger. Det er viktigere å gjøre livet levelig enn å gjøre selvmord lettere. Lykken er kanskje en illusjon. Den har kanskje aldri vært noe annet. Vi jakter noe udefinerbart. Vi ser hvordan andre har det eller hvordan vi tror de har det, for det er bare fasaden vi ser. Vi kaller det lykke eller kjærlighet, men det hadde neppe vært så mange ulykkelige poeter og låtskrivere opp gjennom historien hvis det var lett å finne det, hvis vi visste hva det var, hvis det var lett å takle livet.

Jeg leste nettopp et sted at Verdens helseorganisasjon (WHO) venter at depresjon vil være nummer to på lista over de ledende årsakene til uførhet på verdensbasis innen 2020. Det er bare hjerte og karsykdommer som vil være foran. Det er tragisk, for dette kan unngås. WHO sier også at halvparten av de som får en diagnose på psykisk sykdom i voksen alder har vært syke siden de var 14 år. Det er et sykt samfunn som ikke behandler syke barn, og mye av grunnen er nok at barn vet hva de fleste tenker om psykisk sykdom. Den type svakheter blir rett og slett ikke tolerert. Det er derfor viktig å starte tidlig, men det betyr ikke at alle trenger behandling. Det er viktig å snakke om psykisk sykdom blant familemedlemmer og venner, samtidig som en må være klar over at dette ikke forsvinner bare ved å snakke.

Jeg tror ikke det finnes noen raske, magiske løsninger, men jeg lurer noen ganger på om det er det mange håper på. Jeg gikk i attføring i Telemark i 2010 og ble presset til å prøve Qi Gong. Det var veldig populært på den tida og denne NRK-artikkelen fra 2008 viser uføre i Telemark som fikk god hjelp av denne kinesiske puste og meditasjonsteknikken. Det er imidlertid mange som advarer mot Qi Gong også.

Jeg tenkte på min egen erfaring i Telemark da jeg leste om mindfulness i kveld. Det har blitt en mye brukt teknikk i det engelske helsevesenet, men nå er det stadig flere av denne teknikkens tilhengere som advarer mot useriøse instruktører. Det har vært en del som har rapportert om skremmende bieffekter som panikkanfall og noen har hørt stemmer. Det kan også se ut til at mennesker som har depresjon og angst, er utsatt for en forverring av symptomene.

Dette kan virke som er rask løsning som ikke koster samfunnet noe, men det er ikke nødvendigvis en god idé å slenge seg på den nyeste trenden helt ukritisk. Dette er rett og slett religion. Vi trekker noe ut fra asiatiske religioner og snakker om at den opprinnelige livskraften vil strømme inn i og gjennom kroppene vår hvis vi konsentrerer oss om ett ord, som ikke er noe annet enn et mantra. Vi skal altså tømme vårt eget sinn og invitere inn noe nytt. Høres ikke det litt urovekkende ut?

Det er mange som har tatt avstand fra det spirituelle i samfunnet vårt. Vi tror på vitenskapen, selv om den til stadighet avslører at den er avhengig av tro. Da virker det rart at vi setter vår lit til Østens religioner, og faktisk snakker om å invitere noe metafysisk inn i kroppen vår. De samme menneskene vil sannsynligvis så tvil om kristnes psykiske helsetilstand, for hvordan kan du være normal hvis du snakker med Gud? Selv tror jeg ikke det skader å tro på noe, og i motsetning til ateister tror jeg faktisk på noe godt.

 

Les et par saker i Guardian:

Mindfulness therapy comes at high price for some, says experts

Is mindfulness making us ill?

1 Camus A. Myten om Sisyfos: essay om det absurde. Cappelens upopulære skrifter. Oslo: Cappelen, 1994: 7

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Jeg tenkte på dette tidligere i dag, fordi jeg på ny har fått spørsmål om jeg ikke synes det er stusselig å være hjemme hele tiden, om jeg ikke skulle ønske det skjedde litt mer i livet mitt, eller om det ikke hadde vært godt å komme meg mer ut. Jeg svarte nei til alt, for det er hjemme jeg føler jeg lever. Ute i verden er det en slik avstand til alt som er viktig. Både det himmelvendte (de store spørsmålene, mening, Gud), som vi stort sett bare får, om vi får det, i lettfordøyelige, underholdende, små pakker, og det jordnære (alt det livsnødvendige), som vi nærmest er totalt fjernet fra, fordi vi har alt vi trenger tilgjengelig, til salgs. Det er svært få ting vi absolutt må gjøre i det moderne samfunn – og det gjør folk syke, både fysisk og psykisk.

    Forresten synes jeg det er skikkelig drøyt at offentlige instanser prakker religiøs praksis på folk. Selv om det kommer i form av utvannet østlig religion, er det fortsatt religion og dermed et samvittighetsspørsmål. I tillegg har disse religionene et rammeverk som kan være til nytte når problemer, av typen i artiklene, oppstår, men det har jo ikke de vestlige brukerne av den utvannede versjonen umiddelbar tilgang til. At det går an å være så korttenkte!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: