RSS Feed

Det vi bærer med oss fra i fjor

Det føles som at årene går stadig raskere. Jeg skulle ønske det var like lett å skylle vekk de dårlige vanene.

Det føles som at årene går stadig raskere. Jeg skulle ønske det var like lett å skifte ut de dårlige vanene. Foto: Serge Bertasius via freedigitalphotos.net

Januar kan være tøff. Lysene og de varme fargene fra desember forsvinner brått og brutalt, og blir ofte erstattet av lavere temperaturer. Vinteren er etterlengtet, men de første par ukene av året kan likevel føles ekstra lange. Vi har imidlertid kommet så langt at dagene er merkbart lysere.

Januar er også tiden da ting virkelig skal forandre seg. Vi skal bli bedre mennesker på alle måter, og det skal skje så raskt at det føles som om vi bokstavelig talt må flytte fjell over natta. Det er derfor mange bloggere som enten avslutter eller starter året med å skrive om forsetter. Jeg bryr meg vanligvis ikke om løfter som innebærer en skilsmisse fra en lang rekke laster. Alle ønsker et perfekt image i dag, men forsettene har nok litt for lite realisme i seg. Jeg leste likevel ett innlegg som i det minste hadde en fascinerende oversktift: The Things I Carry from 2015.

Det er ikke lett å forandre atferd fordi vi bærer en del unødvendig last i ryggsekken fra i fjor. De fleste hadde så mange nederlag i fjor at de ikke kan huske alle, men vi er likevel flinke nok til å prosedere mot oss selv. Her er for ordens skyld et knippe saker: Bedre kosthold, trene mer, stumpe røyken, drikke mindre, lese mer,  reise mer, gjøre mer for andre etc. Dette er bare noen av lytene som gnager på samvittigheten til mange. Det er ikke veldig inspirerende når en tenker over de store og mange forandringene vi må gjøre. Det har nok litt å gjøre med hvordan vi er skrudd sammen. Når vi kommuniserer noe til andre må vi tenke på hvordan vi presenterer informasjonen. Vi burde kanskje kommunisere med oss selv på den samme måten? Alle vet at det er veldig usunt å røyke, drikke og spise et ubalansert kosthold. Vi tar likevel ikke advarslene alvorlig. Hvorfor?

Det er mange arbeidsplasser som har et klassisk eksempel i form av en plakat med følgende skrift: Mora di jobber ikke her! Med andre ord, rydd opp etter deg. Hvis det er behov for å lage denne plakaten er det kanskje andre budskap som hadde fungert bedre. Det hadde kanskje fungert like bra med denne: Jeg er stolt av arbeidsplassen min. Jeg vil vise det.

Jeg kjenner en som hadde mange grunner til å stompe røyken. Han hadde sett faren sin dø veldig sakte og smertefullt som et resultat av røyking og drikking. Sønnen hadde høyt blodtrykk, men røykte og spiste usunn mat likevel. Det manglet ikke på råd og advarsler, men det som forandret alt var da legen sa at det ikke var mer han kunne gjøre. Legen klarte ikke å få blodtrykket under kontroll, og sa rett ut at pasienten hans kom til å dø, med mindre han endret livsstil. Han kom til å lide like mye som faren hadde gjort. Da forstod han det endelig.

Det er noe liknende når myndighetene har holdningskampanjer. Det er lurt å henvende seg til spesifikke grupper, for vi er opptatt av hva andre i samme gruppe gjør. Det er ikke så enkelt som at mangel på kunnskap forklarer hvorfor vi tar dårlige avgjørelser, og det er derfor ikke nok å opplyse generelt. Ungdom deler seg inn i mange ulike grupper, og en fotballspiller er kanskje mer oppptatt av hva andre fotballspillere gjør enn jevnaldrende som ikke spiller fotball. Det er denne forskjellen i verdier en må ta hensyn til når en henvender seg til andre. Fotballandslaget ansatte forøvrig en ernæringsekspert i fjor fordi mange av spillerne ikke vet nok om kosthold. Det er mye godteri i kosten, noe som kanskje ikke er like vanlig blant profesjonelle i andre idrettsgrener.

Jeg leser ei bok nå som jeg sannsynligvis kommer tilbake til seinere, men jeg vil nevne et eksempel fra Noe mye mer annet. Dette er ei bok om ungdom og psykisk helse, og har en rekke tenkte scenarioer og hvordan de ble løst. Kapittelet Sommerfugldiagrammene tar for seg ei jente som har spiseforstyrrelser. Hun danser ballett og drømmer om å fly som en sommerfugl, d.v.s. ta de høye hoppene som de virkelig gode danserne gjør. Det er mange som  har snakket med Thea, men hun lytter ikke til noen. Hun har jo kontroll. Dette er det eneste hun er virkelig god til, og hun liker den friheten hun føler når hun ikke spiser. Danselæreren legger det derimot fram på en annen måte. Thea har blitt en dårligere danser. Hun klarer ikke det hun klarte tidligere, og drømmen vil sannsynligvis bli fjernere og fjernere hvis hun ikke begynner å spise. Læreren skrev ned det hun spiste selv og danset deretter for å vise hva hun kunnne på sitt beste. Hun fløy gjennom rommet. Hoppet. Snurret. Trippet. Hun hadde full kontroll. Thea forstod da at hun bare kunne klare det hvis hun spiste. Det var da hun hadde kontrollen selv.

Nå går det dessverre ikke alltid så bra som i dette tenkte tilfellet. Det dreier seg kanskje om forskjellen på god og dårlig/manglende kommunikasjon, og en følelse av at en ikke har kontroll over sitt eget liv. Dette ble heftig debattert etter at ei 13 år gammel jente døde av avmagring nyttårsaften. Det er ifølge det tenkte tilfellet i Noe mye mer annet mulig å skjule spiseforstyrrelser, men det er også mulig å oppdage. Det er mange som ser ting, men det avgjørende er hvor godt de klarer å kommunisere. Når det gjelder psykiatrien overvurderer den noen ganger sine egne evner, men de vet nok en del om å kommunisere. Det er derfor en del som har et godt utbytte av behandling. Jeg vil likevel hevde at mangel på kommunikasjon og/eller en total feilkommunikasjon om psykiatrisk behandling kan gjøre like stor skade som sykdommen. Det er noe vi bør tenke på når vi sier hva vi mener om psykiatrien.

Jeg har skrevet andre innlegg om kommunikasjon og hevdet at det var veldig viktig. Det gikk faktisk ikke opp for meg før jeg skrev dette innlegget akkurat hvor viktig kommunikasjon faktisk er. Det kan løse veldig mye før det går så langt som det gjorde for Thea, men det var også kommunikasjonen med danselæreren, og seinere foreldrene, som reddet livet hennes.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Tilbaketråkk: Atferdsforandring blant flokkdyr | John Olavs skriveloft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: