RSS Feed

Fortell dem!

Jeg har prøvd å tenke tilbake til barndommen min for å avgjøre når jeg merket det selv, når jeg merket at jeg ikke var helt som andre. Jeg hadde kamerater i den blokka jeg vokste opp i, men det var likevel ganske tydelig at jeg ikke var helt som andre. Det var greit nok med løkkefotball, for det krevde ikke all verden av sosiale ferdigheter, men jeg var ellers ikke veldig inkludert. Dette ble stadig tydeligere utover i barneskolen. Jeg er likevel ikke sikker på når det gikk opp for meg. Jeg var nok bare forvirret og forstod ikke hvorfor jeg var skrudd sammen annerledes. Jeg kunne også se at jeg ikke klarte meg like bra som de andre på skolen, og jeg visste at hele familien min var annerledes. Jeg forstod derfor at vi ble sett på med litt andre øyne enn andre, men at jeg skilte meg ut også innen min egen familie.

Når fortjener barna å få vite det? Fortjener de å vite at de ikke er helt som andre? Dette spørsmålet ble veldig aktuelt for oss da en bekymringsmelding til barnevernet oppga bl.a. det faktum at vi hadde fortalt barnet vårt. Det var ifølge denne meldingen galt av oss å bruke ord som autisme, utfordring, funksjonshemming, vansker o.l. Dette er ord som Autismeforeningen i Norge, NLD-foreningen og faglitteraturen bruker, men når vi brukte de samme ordene, ble vi beskyldt for å lære barnet å innta en offerrolle. Det spilte ingen rolle at vi faktisk hjalp henne med selvtilliten og med å forsvare seg selv.

Det kan nok ikke sammenliknes med situasjonen i dag, for da jeg vokste opp på 70 og 80-tallet var det ingenting som het NLD og asberger. Det var ikke noe spørsmål om foreldrene mine skulle fortelle meg noen ting som helst. Vi har imidlertid den muligheten. Vi kan foreberede barnet vårt, både gjennom å gi henne den støtten hun trenger med skolearbeid, men også gjennom andre typer intervensjoner. Jeg tror barn har fordeler av å få vite om utfordringene før de ser det selv. De kommer til å oppdage på egen hånd at verden ikke behandler dem helt som de andre barna. Hvis barnet ikke har blitt forberedt på dette sjokket, kan det bli en veldig bitter erfaring. Det er viktig å kunne håndtere denne oppdagelsen på en hensiktsmessig måte, en måte som blir akseptert. Det vil ikke ta lang tid før de avslører foreldrene som løgnere, for det blir smertelig klart for dem at de er absolutt ikke som klassekameratene sine. Det kan dreie seg om å knytte skoene, lære å sykle, de sliter kanskje i matematikk, de blir kanskje overveldet av spesielle sanseinntrykk, de tar kanskje veldig mye lenger tid enn andre på å lære seg å skrive og å kle på seg. Det er ikke det at de ikke lærer, men hvis en håndterer dette på feil måte kan det gjøre mer skade i form av at barnet tviler på seg selv.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Det er en fin tanke at autisme ikke finnes, at alle mennesker er innenfor en naturlig variasjon, men den virkeligheten de fleste på autismespekteret må forholde seg til er en ganske annen. Da snakker vi om å klare seg i en verden som ikke vil ta hensyn til de som kanskje trenger litt tilrettelegging. Det kan blir spesielt vanskelig nå som vi kanskje går inn i en periode med økonomiske nedgangstider. Det vil kort fortalt bli flere og flere som opplever stress, og jeg tror det vil ha en direkte relevans. Mennesker som er usikre på sin egen framtid er mer tilbøyelige til å uttrykke sinne, mistro, håpløshet og overreagere i noen situasjoner. Det kan gi en langt tøffere konkurranse. Det vil gi et tøffere arbeidsliv og det hadde ikke vært overraskende hvis toleransen mot de som er litt annerledes gikk ned.

Jeg kommer aldri til å la en diagnose være en godtatt unnskyldning for ikke å gjøre sitt beste, men jeg tror det kan være nyttig å identifisere behovene en har. Da kan en finne andre i samme situasjon, og en kan få mye hjelp av å snakke med andre mennesker som har hatt de samme opplevelsene. Jeg tror dette kan gi en helt annen opplevelse enn om en passivt bare tar imot det livet slenger en i trynet. Det er på en måte det som skjer når en vokser opp uten tilrettelegging, for når den ikke finnes må en bare klare seg så godt det er mulig alene. Vi har hatt en mer offensiv holdning. Jeg har NLD og kaller det å være en ansvarlig NLD’er. Jeg lærte ikke dette som barn. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 42 og da hadde jeg kjempet mot høye odds veldig lenge. Jeg jobber nå for å øke vinnersjansene for meg og familien min, og jeg jobber ikke minst for at dattera mi skal få den tidlige hjelpen som ikke var tilgjengelig for meg. Dette er ikke min definisjon av uansvarlighet og omsorgssvikt.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Tilbaketråkk: Jeg er ikke NLD | John Olavs skriveloft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: