RSS Feed

Mer om NLD og arbeid

Jeg er medlem i flere NLD-grupper på facebook. En av gjengangerne blant kommentarene der er en CV med betydelige hull. Det er mange som har vansker med å holde på en jobb, noen ganger fordi de får sparken og andre ganger slutter de kanskje frivillig fordi de mistrives, blir overveldet eller at de ser at det sannsynligvis går mot en avskjedigelse (f.eks. at det blir ansatt folk med mer kompetanse). Det er hovedsakelig to strategier. De fleste velger å skjule utfordringene sine, men det er vanskelig når en kanskje er avhengig av tilrettelegging. Hvis en bestemmer seg for å fortelle om diagnosen sin, som Susan Dunne gjorde da hun i voksen alder fikk diagnosen ASD, opplever en kanskje at sjefen og arbeidskollegene har forventninger i forhold til hvilken atferd og hvilke ferdigheter de mener en bør ha. Det er heller ikke en behagelig situasjon. Susan Dunne skrev en interessant tekst om dette i the Guardian for ei snau uke siden.

Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet, og jeg er kanskje et klassisk eksempel på en som har insistert på at samfunnet skal rydde plass for meg, som er konsekvensen av en «alle er innenfor en naturlig variasjon-teori.» Jeg har ikke hatt et bevisst forhold til dette, men har hatt et sterkt ønske om å jobbe innen det feltet jeg har kompetanse i. Den virkeligheten mange erfarer er imidertid at de må prøve å tilpasse seg hvis de vil beholde jobben, og hvis de ikke klarer det …

Jeg blir møtt med hovedsakelig to holdninger. De som har en autismespekterforstyrrelse (ASD) eller som jobber for en økt forståelse for denne funksjonshemmingen, sier gjerne at det er samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er ikke noe galt med de som har f.eks. Asberger eller den beslektede NLD, og vi trenger derfor hverken skjule eller redusere det som gjør oss annerledes. Det er i følge dette synet flott å skille seg ut og ikke stresse med å passe inn. Blant de som ikke vet så mye, og som gjerne blir flaue over å ha familiemedlemmer som snakker åpent om utfordringene sine, er rådet gjerne å nærmest utslette seg selv.

Det er det rådet jeg har fått fra NAV og eksterne kursholdere som NAV har kjøpt tjenester fra også. Jeg måtte for all del ikke gi inntrykk av tvil eller usikkerhet under jobbintervjuene, men jeg måtte derimot love ting jeg visste var en overdrivelse. Jeg har gjort det i så stor grad jeg har vært i stand til, men det har likevel ikke vært lett å komme forbi de som utfører intervjuene. De har sannsynligvis hatt en følelse av at det ikke var den rette kandidaten som satt foran dem, selv om jeg i mange tilfeller har vært den best kvalifiserte eller den med mest relevant utdanning. Da jeg begyndte å skrive om NLD og ASD hadde jeg 13 år bak meg som jobbsøker som en godt kvalifisert lærer, samt noen år i forkant der jeg søkte på ulike jobber som ikke krevde forhåndskunnskaper. Jeg vet ikke hvor mange søknader jeg har sendt i årenes løp, men det er mange hundre og sannsynligvis noen tusen.

Jeg fikk tilbakemelding fra ansatte i NAV, attføringsbedrifter og diverse jobbsøkerkurs (tjenester som NAV kjøpte av private bedrifter) at jeg skrev gode søknader og CV’er. Jeg følte meg likevel ofte engstelig, for det er ingen tvil om at jeg framstilte meg selv veldig positivt. Jeg løy ikke om kvalifikasjoner og annen informasjon jeg delte, men ellers presenterte jeg nok den personen jeg ønsket å være. Ikke den personen jeg egentlig var sammen med andre. Det har derfor blitt et stort sprik mellom den arbeidsgiveren forventer å få, og den personen de faktisk har fått.

Det er dette som skjer med en person som må skjule handikappet sitt, for det er faktisk det vi snakker om, selv om jeg har blitt anklaget for å velge offerrollen ved å omtale ASD og NLD som en funksjonshemming eller handikapp. Jeg har blitt anbefalt å late som at jeg ikke har disse utfordringene, og at ingen andre i familien har dem. Det er mange med f.eks. Asberger og NLD som klarer seg bra, men jeg har mistanke om at det er fordi de enten havnet på rett spor uten hjelp eller at de fikk veiledning til å komme inn på dette sporet.

Jeg prøvde meg først med mekanisk arbeid på yrkesskolen, men etter to år med ydmykelser der, begyndte jeg å studere kristendomskunnskap på en høyskole. Jeg hadde egentlig ikke forutsetninger for å klare det uten noen tilrettelegging, men jobbet knallhardt og kom meg gjennom. Jeg fikk etter hvert en solid kompetanse og elsket å studere, men opplevde ikke at jobbene stod i kø. Det kan ha med valg av yrke å gjøre. Jeg liker undervisning, og det var ting som tydet på at jeg var en dyktig pedagog under de rette omstendighetene, men det var også et yrke som skapte mange nederlag. Jeg fikk ikke bruke den utdannelsen jeg hadde kjempet meg til. Et hefte fra NAV snakker om at det er vanskelig å yte alle en rettferdig oppfølging, fordi det selv i attføring kan være en stor vektlegging på gruppeaktiviteter.

Jeg kjenner meg nok igjen i den beskrivelsen. Det nevnte heftet fra NAV snakker om overganger. Mange har hatt god nytte av ansvargrupper helt til videregående skole, men overgangen til arbeid er vanskelig. Jeg regner med at det er mer hjelp å få i dag. Da jeg vokste opp var det ikke snakk om ansvarsgruppemøter, PPT, BUP og tilrettelegging var aldri aktuelt.

Det er aldri bortkastet med utdanning, men en kan spørre seg om jeg siktet for høyt. Etter 5,5 år på høyskole, en CV med hull og en del arbeidskonflikter som har etterlatt seg spor i form av kronisk sykdom, lurer jeg egentlig på hva som traff meg. Jeg opplevde i alle fall ikke at utdannelsen ga meg frihet og alternativer, Det fulgte noen betingelser med, i form av økende krav til sosiale ferdigheter. Jeg har vært i utredning det siste året, og jeg får stadig spørsmål fra de som mener at sykdom og manglende fungering er en svakhet. De forventer at jeg tar meg sammen, men det er vel den type Monsen-pedagogikk jeg har prøvd med mindre hell i mange år.

Jeg er akkurat nå fornøyd hvis de kroniske plagene blir litt redusert, og jeg vil deretter bruke ferdighetene mine til noe nyttig. Men om dette samsvarer med familiens ønsker er en annen ting.

Arbeidssøkere med Aspergers syndrom – et veiledningshefte

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: