RSS Feed

NLD-episoder fra oppveksten

Det er rart med hvordan hjernen virker. Jeg leste en gang for mange år siden at den lagrer alt, og problemet er ikke at vi ikke husker, men at vi ikke klarer å hente informasjonen fram fra minnet. Det hørtes ut som en god unnskyldning for de av oss som er litt distré, og jeg var aldri overbevist om at teorien var riktig. Jeg har imidlertid erfart de siste årene at det kanskje var noe i denne teorien likevel. Det kommer minner tilbake til de merkeligste tidspunkt. Det er ting jeg ikke har tenkt på siden de skjedde for mange år siden, men plutselig dukker det opp i tankene. Det er ofte helt uvesentlige ting.

Jeg er ikke sikker på om det var Hamar eller Elverum, men jeg var i alle fall på gjennomreise der en gang i 1987, og stoppet bl.a. for å spille bowling. Det jeg faktisk husker best fra den helga var at radioen spilte Delillos og Min beibi dro av sted, samt at jeg var innom en bensinstasjon der jeg tilfeldigvis la merke til en kassett med Alan Parsons Project. Jeg aner ikke hvorfor jeg la merke til det, for jeg har faktisk aldri hørt den siste gruppa. Ikke som jeg er klar over i alle fall. Hjernen fant det likevel av en eller annen grunn hensiktsmessig å lagre denne informasjonen.

Jeg har tenkt på flere episoder mens jeg har skrevet om NLD, som jeg synes hadde vært interessante å nevne, men var ikke sikker på om de var relevante. Jeg vil likevel nevne dem i dette innlegget som eksempler på at jeg kanskje ikke alltid er opptatt av det andre oppfatter som hovedpoenget. Det er nok en del ting her som er typisk for barn generelt, men det er nok en tankegang som har fulgt meg inn i voksen alder.

Jeg var et nysgjerrig barn og likte å utforske ting. Jeg husker en gang jeg skulle reparere to klokker. Mora mi hadde to armbåndsur som ikke gikk. Dette var av den gode, gammeldagse, mekaniske typen som du trekker opp. Jeg tok klokkene med ut på trappa en dag, sammen med en hammer, og hamret løs. Jeg forstod ikke hvorfor mamma ble opprørt, for jeg måtte jo åpne klokkene for å se inne i dem. Jeg «fikset» en god del ting i løpet av oppveksten, men var like forundret over reaksjonen hver gang. Dette har forøvrig fortsatt inn i voksen alder, og på yrkesskolen ble jeg nok sett på som en vits. Jeg fikset nemlig aldri noe; jeg bare ødela.

Jeg husker også en gang vi var på telttur, og da vi pakket sammen for å reise videre ble jeg bedt om klappe sammen campingstolene. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det så ut inne i stolen i det de ble lukket. Jeg bøyde meg derfor ned for å kikke mens jeg klappet stolen igjen. Jeg aner ikke hvorfor jeg stakk tunga ut, men jeg holdt den i alle fall ut, og den fikk seg en kraftig trøkk der den satt fast i en campingstol. Det er vel prisen et lite barn må betale for å innhente empirisk kunnskap, og veien videre gikk derfor først innom det lokale sykehuset.

Det var mange slike episoder i løpet av oppveksten. Jeg gjorde ikke noe galt. Jeg skulle jo bare hjelpe, men fikk mange påminnelser om ting jeg hadde ødelagt. Det er vanlig at barn med NLD klarer seg ganske bra de første 3 årene på skolen. Det er fordi det verbale fungerer veldig bra, men det blir etter hvert mer alvorlig. Det blir et klart skille mellom arbeid og moro, og det blir større krav til akademisk arbeid. Prøver og andre typer skriftlig arbeid bestod mye av utfylling- og avkryssingsoppgaver de første årene, men det ble etter hvert krav til å skrive kompliserte og sammenhengende tekster. Det ble mer abstrakt og da ble jeg raskt hengende etter. Jeg ruslet bak de andre veldig lenge, men det skjedde plutselig noe.

Det var som å skru på en bryter da jeg flyttet på hybel og startet videregående skole. Jeg kunne plutselig skrive og fikk faktisk 5’ere på norsk stil, en prestasjon jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Det begrenset seg derimot til skriving, men det er kanskje ikke overraskende. Jeg foretrekker nemlig skriftlig kommunikasjon, og hvis noen vil treffe meg på hjemmebane er det bare skriftspråket som duger. Det er desverre nesten ingen som forstår det, eller kankje de bare ikke aksepterer det?

Muntlig kommunikasjon er vanskelig og hvis en klarer det får en det som populært omtales som den gode samtalen. Jeg har nok noen erfaringer der jeg ikke har vært helt heldig med timing eller valg av samtaletema. Jeg var i et middagsselskap en gang for mange år siden. Jeg husker ikke hvordan samtalen utviklet seg, men jeg var i alle fall veldig interessert i å snakke om isolerte indianerstammer i Amazonas og det faktum at mange av de kjente kommersielle matvarene vokser vilt i regnskogen. Jeg forstod ikke den manglende interessen, men det er mulig at en snakker om helt andre ting under en formell middag. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg er problemet i forhold til å finne den gode samtalen. Jeg snakker tross alt stort sett med stor iver og lidenskap hvis jeg først snakker, og en skulle tro at det er den type samtalepartner en ønsker seg. Jeg skrur derimot av bryteren hvis samtalen ikke interesserer meg.

Jeg har en del minner, fragmenter der jeg husker at jeg lo på feil sted, ga et «god dag mann økseskaft-svar» eller misforstod noe som ikke var ment bokstavelig (jeg holder meg foreløpig unna de mest smertefulle minnene). Jeg har dessuten hatt en tendens til litt spesiell humor (har bl.a. hatt et syn på døden siden barndommen som har vært en blanding av frykt og dragning), samt til å snakke mye om det som opptar meg. Jeg synes derfor det er interessant å bruke et middagsselskap til å snakke om alt fra regnskogen til eksoplaneter til 221 B Baker Street. Jeg har forøvrig hatt de samme erfaringene i jobbsammenheng. Det har blitt en del misforståelser der.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: