RSS Feed

Ulike perspektiv

Dette er del to av innlegget Jeg er spesiell og stolt av det. Jeg kunne også ha kalt det NLD og vennskap, for jeg prøver å forklare hvordan jeg tenker. Kanskje kan det hjelpe noen å forstå oss NLD’ere.

Jeg har alltid hatt en tilbøyelighet til å plapre i vei uten å tenke så mye over at de andre kanskje ikke var like interessert i det jeg snakket om. Det blir gjerne sånn når jeg først setter i gang med astronomi, science fiction, Sherlock Holmes og mange andre utrolig fascinerende emner. Jeg kan kontrollere det på en måte, men det blir gjerne alt eller ingenting. Hvis jeg først føler meg trygg og begynner å snakke, er det ikke lett å stoppe. Jeg har ofte vært irritert i etterkant fordi jeg var redd for at jeg hadde vært for ukritisk, men jeg klarte aldri å vurdere dette selv. Det er én annen situasjon som også kan stoppe meg, kjedelige folk. Jeg har en tendens til å avgjøre nesten umiddelbart om jeg liker et menneske eller ikke. Hvis jeg ikke liker en person gidder jeg rett og slett ikke kaste vekk tid på denne. Det er sikkert litt usympatisk, men jeg er ikke alltid like kategorisk. Det avhenger veldig av humøret.

Jeg fant liksom aldri en balanse i ungdommen; det ble for mye eller for lite. Det er mulig det har sammenheng med at jeg aldri vært begeistret for forandringer og overganger. Jeg foretrekker én eller høyst to samtalepartnere, og det skal ikke mye til for at jeg blir stille. Det blir vel sett på som urimelig, men jeg foretrekker å være alene med en kamerat. Det blir aldri det samme hvis det er flere til stede. Da kan jeg ikke slappe av. Jeg har ikke hatt mange nære venner i løpet av livet så langt, og jeg klarte ikke å holde på de jeg hadde, men det er én jeg tenker spesielt på.

Jeg ble kjent med han da jeg studerte på høyskolen. Han var også litt tilbakeholden, men av helt andre grunner. Han var egentlig veldig sosial, men p.g.a. en alvorlig kronisk sykdom og hørselshemming gjorde han som jeg, og konsentrerte seg om studiene. Vi ble godt kjent og jeg fikk en fantastisk mulighet til å fortsette vennskapet i årene som fulgte. Jeg flyttet nemlig til Vindafjord kommune tre år etter at vi avsluttet lærerhøgskolen, og han fikk faktisk jobb i den samme kommunen. Jeg var imidlertid ganske langt nede på den tida, og selv om jeg ønsket kontakt og han bare var 30 minutter unna, gjorde jeg ingenting for å fornye vennskapet. Han flyttet seinere til hjembyen sin, Bergen. Jeg tror det var 9 år siden og og jeg har ikke truffet noen siden som jeg kunne tenkt meg noe som helst vennskap med. Jeg tenker kanskje litt feil, men hvis jeg ikke føler at jeg har nytte av et vennskap er interessen min ganske laber.

Det er for min del ikke noe som heter å slappe av med venner, og det er derfor mye stress forbundet med selv et begrenset sosialt liv. Det var annerledes med bergenseren. Jeg har noen jeg kommuniserer med på nettet, og er ellers fornøyd med å skrive og lese. Det hadde nok likevel tilført meg noe nyttig, selv om en eventuell venn ikke var like god som den jeg hadde på lærerhøgskolen. Jeg tenker ofte på at jeg bør gjøre et alvorlig forsøk, for en vet aldri hva som skjer i framtida, men det har ikke blitt til noe. Jeg klarer meg fint i dag fordi jeg har kone og barn, men det hadde ikke vært like greit uten dem.

Jeg foretrekker skriftlig kommunikasjon med andre enn de nærmeste. Jeg har ikke hatt så mye kontakt med slekta min som den ønsker, og det er mye fordi de sliter med å forstå meg. Vi snakker egentlig to helt forskjellige språk. De snakker og forventer at jeg gjør det samme, at jeg skal like det. Jeg føler meg derimot langt mer komfortabel når jeg kan skrive, spesielt når jeg vil fortelle om hvordan jeg opplever verden, og det er derfor jeg skriver som en form for terapi. Jeg er sannsynligvis ikke den eneste i familien som har NLD eller i det minste noen symptomer, men de andre har klart seg bedre enn meg. Jeg har fått noen muntlige tilbakemeldinger av og til som har fortalt meg at familien leser bloggen min, og jeg setter pris på oppmuntrende ord om at jeg skriver bra, men holdningen er nok at jeg bør holde kjeft når det gjelder symptomer som minner om NLD. Det er et veldig ømtålig tema i familien, dessverre. Jeg kan ikke gi noe råd om hvordan andre med NLD bør håndtere det, men det er nok en fordel å ha venner som befinner seg langt utenfor familiens vennekrets. Jeg opplevde nemlig nylig at alle forsvant samtidig.

Jeg har alltid hatt vansker med å avslutte en samtale, enten det er på telefon eller om vi står ansikt til ansikt. Det er flere som har opplevd at jeg enten bare gikk da jeg anså meg som ferdig med samtalen, eller at jeg avsluttet unaturlig brått. Det er nok en panikkreaksjon. Jeg har blitt flinkere på dette området, men tar det noen ganger for langt den andre veien. Jeg venter i dag ofte til den andre avslutter, noe som kan resultere i noen pussige situasjoner. Jeg opplever ofte når jeg er på et kontor at den jeg snakker med reiser seg og spør om det var noe annet jeg ville. Jeg antar det har vært et signal tidligere om at konsultasjonen var over, men det fikk jeg tydeligvis ikke med meg. Jeg synes derfor det er ubehagelig å snakke med folk, ikke minst «small talk.» Jeg tenker nemlig på avslutningen under hele samtalen, og den gruer jeg meg til. Jeg prøver å tenke fremover, men sliter med å iverksette planen.

Da jeg gikk i attføring hadde veilederne bl.a. fokus på at jeg skulle hilse på gud og hvermann. Jeg mente det var unødvendig å hilse flere ganger til dagen, eller til hver enkelt som satt rundt et bord. Jeg var heller ikke opptatt av at jeg skulle stirre folk i øynene. Dette er ikke tegn på uhøflighet, men jeg har forstått etter hvert at spesielt mangel på øyekontakt gjør noe med andre. Jeg er ikke sikker på hva det er. Jeg antar det dreier seg om irritasjon eller usikkerhet. Øyekontakt er ubehagelig, men jeg klarer som regel å gjennomføre minimumskravet. Det skal likevel sies at det er avhengig av humøret. Hvis jeg ikke er i humør til å tenke på hvordan andre reagerer kan jeg nok være ganske uhøflig.

Det er faktisk ikke mindre problematisk å håndhilse. Hudkontakt er fullstendig overflødig og det er dessuten ikke direkte hygienisk heller. Er du klar over hvor mange som ikke vasker seg etter å ha vært på toalettet? Det er ikke det at jeg spionerer på folk, men når jeg er på et offentlig toalett kan jeg ikke unngå å legge merke til at den ene etter den andre går forbi vasken. Jeg er naturligvis tvunget til å håndhilse, ta i et dørhåndtak eller bruke kontanter, men tenker ofte på hvor mange bakterier dette overfører til mine egne hender. Det å håndhilse på folk blir vel sett på som den enkleste ferdigheten og kanskje det absolutte minimum hvis en vil unngå et stempel som sær. Det er det vel også. Jeg klarer det, men er ofte usikker på når det forventes.

NLD blir gjerne sammenliknet med Asberger, og begge blir sett på som milde. Asberger blir også kalt for høytfungerende autisme, d.v.s. at en har normal intelligens og språk. Det kan imidlertid være litt slitsomt å være intelligent nok, men ha utfordringer som er spredt ut over så mange ulike områder at det er vanskelig å utnytte disse. Da blir livet faktisk vanskeligere enn mange tror. En av grunnene til det er at både asbergere og NLD’ere kan ha en høy kompetanse innen et bestemt felt, men det blir feil å anta at de har dette nivået på alle andre felt. Jeg hadde f.eks. betydelige kunnskaper om astronomi og science fiction ganske tidlig, og var i tenårene opptatt av russisk science fiction. Jeg var også fascinert av Henrik Ibsen og kunne ha diskutert symbolikken i skuespillene hans, samt personen Henrik Ibsen ganske inngående på videregående skole. Jeg hadde flere opplevelser som tydet på at noen trodde jeg hadde den samme kompetansen på helt andre felt. Læreren min i verkstedet da jeg gikk på yrkesskolen overrasket meg en dag da han sa: «Jeg visste ikke at du var så dum!» Jeg hadde pugget hele teorien utenat, og han hadde derfor sett for seg at jeg skulle være den beste i klassen når det gjaldt praksis også, men der var jeg dessverre klart dårligst.

Det er et potensiale for mange misforståelser mellom NLD’ere og nevrotypiske, for mange tar det for gitt at vi handler ut fra en bestemt intensjon. Hvis det er snakk om et barn kan det være at atferden er av en type som foreldre og lærere mener bør resultere i en form for straff. Hvis denne atferden derimot er et resultat av at barnet rett og slett ikke tenker og ser verden med de samme øyne som andre, vil straffen sannsynligvis ikke ha noen effekt. Da forstår ikke barnet hvorfor det ble straffet. Jeg hadde det sånn gjennom hele oppveksten.

Det er mange på autismespekteret som fokuserer på at det ikke er noe galt med dem, at de bare ser verden med andre øyne. Jeg liker det positive perspektivet, men det kan også være en skremmende opplevelse. Jeg har middels intelligens. Den er nok høy på noen områder, men også lav på andre. Jeg er ikke blant de som fungerer best sosialt og jeg forbinder alle sosiale situasjoner med stress og angst. Jeg ser og opplever nok ikke verden på samme måte som alle andre. Jeg har erfaringer og en opplevelse av verden som kan påvirke avgjørelsene jeg tar. Jeg har naturligvis lært en del av erfaringene jeg har gjort, men det som virker logisk for meg er ikke alltid det for andre. Jeg kan aldri føle meg trygg på at utfallet blir like bra for meg som det blir for andre. Dette påvirker naturligvis et vennskap også.

NLD’ere er like forskjellige som folk flest. Noen synes det er lett å få venner, men jeg er en av de som ikke er flink til det. Jeg er glad i rutiner og blir fort sur hvis det skjer noe overraskende. Jeg foretrekker når jeg kan styre forandringene selv, noe som selvsagt er problematisk i arbeidslivet. Der må en ofte bare finne seg i at det skjer ting en ikke har kontroll over, men det er likefullt vanskelig å takle det. Men det hjelper å få tydelige beskjeder i god tid før forandringen skal skje. Det er derfor lurt å vente med løfter til du er sikker på at det lar seg gjennomføre.

Jeg er 47 år og begynner å bli den personen jeg var ment å være fra starten. Det tok så lag tid å finne fram i en fremmed verden, for jeg har ikke følt meg på hjemmebane akkurat.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

3 responses »

  1. Jeg kjenner meg igjen i mye. Jeg har klart å skjule vanskelighetene mine godt, etter det jeg har fått tilbakemeldinger på, men jeg strever med de samme tingene. Jeg leste et innlegg (husker ikke hvor) av en dame med asperger som skrev at autister ikke har venner på samme måte som andre har venner, for de betrakter ikke kommunikasjon som en nødvendig del av et vennskap. Det er sikkert mange som vil være uenig i det, men det ga meg en aha-opplevelse, for slik er jeg. Samboeren min – som også er bestevennen min – er et unntak, og jeg kan i tillegg ha dager hvor lynnet mitt er annerledes, så jeg er mer sosial, men ellers er det jevnt over nok for meg å ha dem jeg er glad i i hjertet, uten egentlig å måtte treffes eller snakke noe særlig. Jeg liker å kommunisere med andre om spesielle temaer jeg er interessert i, men så opplever jeg etterhvert at folk da vil møtes for å utvikle et mer generelt vennskap hvor vi snakker om løst og fast, og det blir mest stress for min del. Det er sånt jeg gjør for å glede dem jeg alt har i livet mitt, men jeg ønsker i grunnen ikke å legge flere til i den gruppen jeg har slike forpliktelser overfor.

    Svar
    • Takk for innspillet ditt. Det var veldig interessant å lese en kommentar fra en som har liknende erfaringer. Jeg er ikke sikker på hva som er vanlig i denne situasjonen. Det føles egentlig som at svaret mitt er irrelevant siden jeg ikke kan tilføre flere nødvendige opplysninger, men jeg setter i alle fall pris på det du skrev.

      Svar
      • Det er nyttig å vite hvordan kommentaren er blitt lest. Tidligere har jeg tenkt som deg at svar som ikke legger til noe sakssvarende informasjon er irrelevante, selv om jeg har lært gitt slike fordi andre forventer det, men for et par år siden opplevde jeg å bli skjelt ut i kommentarfeltet hos en annen blogger som sa hun ikke lenger ville finne seg i at jeg trollet hos henne. Jeg derimot så ikke at det var noe i veien med kommentarene mine, og det gjør jeg fortsatt ikke, for jeg hadde ikke brutt noen diskusjonetiske normer og hadde bare vært uenig med henne eller hatt et annet perspektiv på det hun skrev om, men det at jeg fortsatt ikke helt skjønner reaksjonen, har gjort meg mer usikker og redd for å trå over noen av de grensene jeg ikke ser, men må gjette hvor er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: