RSS Feed

Jeg er spesiell og stolt av det

Før jeg starter vil jeg si litt om merkelappen nevrotypisk. Det var opprinnelig en betegnelse for de som ikke var på autismespekteret, men begrepet inkluderer i dag alle mennesker som ikke har en atypisk nevrologi, d.v.s. de som ikke har autisme, dysleksi, spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter, bipolar og ADD/ADHD. Det er en diskusjon om det er greit å sette merkelapper på folk, og jeg har selv sett at nevrotypisk har blitt brukt som noe negativt mot «de andre». Det har også på ulike nettfora vært en tendens blant noen foreldre (f.o.f. i USA) til å bruke denne type hersketeknikker mot andre innenfor autismespekteret, f.eks. at asbergere har det mye lettere. Jeg er enig i at det blir problematisk, men jeg synes det er greit å bruke nevrotypisk og nevrodiversitet. Jeg har imidlertid noen reservasjoner og kommer tilbake til det i et annet innlegg. Kom gjerne med tilbakemelding om hva du mener om det.

Nevrodiversitet er tanken om at det finnes et mangfold av forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke nødvendigvis er noe galt i å ha et som er litt annerledes. Alt er innenfor en normal variasjon i det menneskelige genom. Jeg er langt fra enig i det, men hvis du søker på nettet, finner du fort ut at det er mange innen autismespekteret og NLD som støtter denne tanken, og det er sågar noen som hevder at de ikke trenger å tilpasse seg samfunnet. Det er alle andre som må lære seg å leve med at noen er litt annerledes. Det er en vakker tanke, og jeg har en del å si om det, men skal ta det for meg i et annet innlegg.

Da jeg fikk diagnosen NLD var det ikke så mye litteratur tilgjengelig, hverken for foreldre, voksne med diagnosen eller fagfolk. Jeg har derfor lest en del blogger og bøker på engelsk. Der støter en gjerne på ordet quirky. Det er på en måte vår versjon av den gamle James Brown-låta Say It Loud – I’m Black and I’m Proud. Vi skal ikke skjule oss eller utslette oss selv i et forsøk på å bli godtatt. Jeg er med nevrodiversitet-leiren så langt. Det er mange synonymer som passer som en oversettelse av quirky. Hva med jeg er spesiell og jeg er stolt? En engelsk versjon som rimer kunne vært I’m quirky and proud and I’m saying it loud.

svarte foravrtykk og røde som går i motsatt retning

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er nok mer ord enn handling. Det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg liker ellers synonymer som særpreg, egenartet, eiendommelig, karakteristisk, påfallende. Hvis en slår opp i ei synonymordbok finner en noen veldig negative også, men jeg er komfortabel med noen av ordene som kanskje er litt på kanten, som f.eks. smårar, sær, underlig etc. Det er sikkert mange som synes jeg er smårar og kanskje vel så det, men det kan jeg leve med. Hvis jeg sammenlikner meg med andre, er jeg ikke sikker på om mine særegenheter er så ille. Folk er rare. Det kan likevel være litt lurt for nevrotypiske å forberede seg på noe uventet hvis en har venner med NLD. Mennesker med NLD er litt «quirky». De tenker litt annerledes og blir kanskje oppfattet som litt rare. Jeg skrev i innlegget Hva er NLD om noen av utfordringene.

Hvis en har nedsatt balanse og koordinasjon og generelt virker klossete kan en lett havne i mange flaue situasjoner. Jeg har gjort det og det er derfor en del situasjoner jeg prøver å unngå i dag. Jeg er kristen, og dette eksempelet høres veldig banalt ut, men det er reelt nok for meg. Jeg liker ikke å gå fram til nattverden fordi «vinen» ofte deles ut i et lite glass. Jeg er ofte klossete i den type situasjoner som stiller krav til presisjon og finmotorikk. Det er nok årsaken til at jeg er veldig dårlig til snekring, selv om jeg egentlig liker den type arbeid. Jeg gjør derimot mye feil hvis jeg ikke får konstant oppfølging.

Det sosiale er en kilde til mye frustrasjon. Jeg ønsker noen ganger å delta i en samtale, hvis de andre snakker om noe interessant, men det er ikke lett å få ordene ut, og de blir aldri så bra som de var i tankene mine. Det er derfor ikke alt jeg sier som andre oppfatter som relevant. Det er nok delvis fordi jeg er opptatt av andre ting og delvis fordi ordene gjerne kommer til feil tid. Jeg er ikke veldig organisert. Det gjelder like mye en samtale som det gjelder skrivebordet mitt. Det er naturlig for meg å fortsette et samtaleemne femten minutter etterat vi skiftet emne. Jeg kan derfor starte en setning med f.eks. derfor og referer med det til noe vi snakket om tidligere i samtalen. Jeg blir deretter gjerne litt oppgitt av at de andre ikke henger med i svingene. Det er ikke uvanlig at jeg trekker meg fra en samtale jeg var engasjert i. Det betyr at jeg blir stille når de andre snakker om noe jeg synes er kjedelig, og da kan jeg være passiv helt til de kommer tilbake til noe mer interessant. Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatter dette, men ser for meg at de merker en tydelig forandring. Jeg har nemlig en tendens til å vise veldig klart når jeg trives og når jeg ikke gjør det. Jeg hadde vel reagert selv hvis noen tok fram mobilen, ei bok eller begynte å vandre mens jeg prøvde å fortelle dem noe, men jeg ser ikke det der og da. Jeg må innrømme at det sannsynligvis ikke er lett for andre å forholde seg til denne av og på-oppførselen, og det er kanskje derfor jeg stort sett ikke prøver å være sosial lenger.

Det er mye som gjør meg sint. Sinnet kan være rettet mot noen som har behandlet meg dårlig, men det er også rettet mot meg selv. Jeg har alltid hatt evner, selv om det kanskje ikke har virket sånn på omgivelsene. Jeg har f.eks. hatt godt kjennskap til astronomi og science fiction helt siden barndommen, og en ganske god forståelse av verden rundt meg. Jeg sliter derimot med å få det ut, og det hjelper ikke at humøret er veldig opp og ned. Det spiller ingen rolle hvor fascinerende jeg synes temaet er. Hvis det er noe som påvirker meg negativt, vil jeg ikke snakke. Det spiller ingen rolle om jeg får et direkte spørsmål på noe jeg kan gi et godt svar på. Jeg anstrenger meg for å være høflig, men jeg klarer det nok ikke alltid i slike tilfeller.

Barn er naturlig selvsentrert. Alle må lære å tenke på andre, men det er kanskje spesielt viktig for barn med NLD. Det er en del av det å ta ansvar for diagnosen sin. Tenk deg et barn som inviterer bestevennen sin hjem, men ignorerer denne fullstendig. Vennen vil kanskje tro at det er en spesiell grunn til det, at han/hun har gjort noe som fikk verten til å bli sur. Grunnen til denne oppførselen kan like gjerne være at NLD-barnet var mer opptatt av mobiltelefonen sin e.l. Da kommer en lett inn i en modus der ingen eller ingenting annet betyr noe. Dette er noe alle barn må lære seg, men det er spesielt vanskelig for NLD’ere å forstå det. Jeg vil ikke gi et generelt råd om at en aldri skal tilpasse seg andre, slik noen tar til orde for, for dette er nok en situasjon der det vil være lurt å tenke på hvordan ens egen atferd påvirker andre. Det er det jeg forstår med nevrodiversitet, en velger når det er hensiktsmessig å tilpasse seg nevrotypikerne. Hvis det koster mer enn det smaker, er det kanskje greit å beholde særtrekket sitt.

En av de tingene jeg har lært meg er å dele litt mer unyttig informasjon, og holde igjen noen ganger fordi jeg ikke er sikker på om det var ment bokstavelig. Når det gjelder unyttig informasjon har jeg ofte blitt overrasket når andre har blitt irritert. Jeg har delt den informasjonen jeg mente vedkommende hadde behov for, men noen har en tendens til å bli fornærmet når jeg forteller dem hvordan jeg tenker. Jeg kan nok bli flinkere på «small talk» også. Jeg flyttet nylig og en slektning spurte meg om hvordan det gikk i den nye leiligheten. Jeg svarte kort og godt bra, og det var dermed slutten på den samtalen. Det slo meg først seinere at det kanskje var ment som en invitasjon til å si mer. Det er det samme med været eller det faktum at jeg handler mat når jeg er i butikken og har korga full av mat. Det er vel en annen grunn enn behovet for å samle informasjon som får mange til å gjenta det åpenbare (det er dårlig vær i dag eller er du ute og handler?).

Det er veldig unaturlig for mange nevrotypikere å se vekk når en snakker med noen. Hvis de opplever at samtalepartneren ser vekk, tror de kanskje at denne kjeder seg eller ikke følger med i samtalen av andre grunner. Jeg husker godt den første konsultasjonen jeg hadde hos en svensk lege da jeg bodde i Nordland. Jeg trodde han skulle servere hele remsa med banneord jeg kjenner godt fra krimserier på SVT, men han besinnet seg. Han ble i alle fall temmelig amper p.g.a. den manglende øyekontakten.

Jeg deler opp dette innlegget også, og fortsetter i del to med å bruke meg selv som eksempel. Nå er ikke alle like, men jeg tror mange har flere av disse trekkene. Jeg håper derfor dette kan gi et innblikk i hvordan NLD’ere tenker. Jeg har nok tenkt på NLD og Asberger som mer eller mindre den samme diagnosen i det siste, noe dette innlegget kanskje bærer preg av. Det kan være fordi jeg sannsynligvis har Asberger i tillegg til NLD, men jeg mener resutatet blir det samme for begge. Hva mener du ?

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

2 responses »

  1. Tilbaketråkk: Definisjoner | John Olavs skriveloft

  2. Tilbaketråkk: Ulike perspektiv | John Olavs skriveloft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: