RSS Feed

NLD og yrkesvalg 2

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.

Det er ulike grunner til at kandidater får avslag på jobbsøknader, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre.
Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Jeg har ofte irritert meg over over den totale mangelen på hjelp fra NAV, fastleger og DPS. Jeg tror fremdeles noe av kritikken min er berettiget, men dette er hovedsakelig et forskningsproblem. Det er ikke lett for det offentlige å tilby hjelp når diagnosen er såpass forvirrende. Det er ingen tvil om at nonverbale lærevansker er beslektet med Asberger syndrom, men det er likevel et fokus på å holde dem atskilt. Jeg har strevd med å forstå dette siden resultatet blir det samme, og nyere forskning viser også at det er flere likheter enn forskjeller mellom NLD og autismespekteret i forhold til å forstå sosial interaksjon.

Nå skal det sies at det har skjedd ting i min egen sak i det siste. Jeg har hatt en følelse veldig lenge av at NLD ikke forklarer alt, eller at psykologen som satte diagnosen på meg bare gjorde halve jobben. Det er mange asbergere som også har NLD, men ikke nødvendigvis omvendt. Det kan være at diagnosene fremdeles er ulike, men at jeg har Asberger selvsagt. Psykologen ved DPS konkluderte med at jeg hadde klare asbergertrekk, men ble kanskje litt forvirret av at jeg ikke oppførte meg helt i tråd med forventingene hans av en asberger (såkalt sjekklistediagnostikk). Jeg ble nylig vurdert av en spesialist i psykiatri og opplevde rapporten han skrev som en delvis oppreisning. Siden det var samtale, og ikke en formell test, ville han ikke gi en forpliktende diagnose. Han støttet imidlertid den eksisterende NLD-diagnosen og la til at jeg sannsynligvis hadde asberger også. Det hjelper for meg personlig å høre dette fra en fagperson, men det er nok fremdeles noen lekfolk som mener at dette er like uoffisielt som NLD-diagnosen.

Det er forskere som er opptatt av å rette på problemet med manglende kunnskap, og det faktum at mange opprettholder en skepsis mot NLD uten at de faktisk har solide vitenskapelige studier som kan støtte dette synet, virker urimelig. Problemet er at forskerne sliter med å få dette arbeidet finansiert. Det blir på en måte sånn at de som støtter NLD som en diagnose må bevise dette, mens motstandernes deres ikke har det samme kravet. Det er en popularitetskonkurranse, og hvis en ikke vinner denne, får en ikke forskningsmidler. Jeg har korrespondert med Jodene Fine ved Michigan State University, og hun har vært inne på hvor vanskelig det er å få penger til forskning på NLD. Hun gjør det derfor som en del av forskning på Asberger og autismespekterforstyrrelser. Det er ikke det at vi aldri kommer i mål, men det tar unødvendig lang tid. Det burde ikke vokse opp flere generasjoner med dette usynlige handikappet uten at de får hjelp.

Den økonomiske utfordringen er derfor en del av bildet, men jeg synes likevel fagmiljøet burde være langt mer opptatt av hvordan det går med NLD’erne når de blir voksne. Det begynner å bli mer forskning som tyder på at utfordringene til NLDere er like reelle som de er for asbergere. Dette er noe de burde være klar over på DPS, og det overrasket meg derfor at jeg ble avvist da jeg fikk fastlegen min til å henvise meg til DPS i desember 2014. De mente det var NAVs ansvar å tilrettelegge for meg, mens jeg trodde fagmiljøet var et naturlig sted å henvende seg for faglige råd. Jeg tok tross alt dette initiativet på NAVs anbefaling.

Det er mye dokumentert informasjon om hvilke konsekvenser NLD kan ha for barns utvikling. Det neste spørsmålet er hva dette betyr for voksne. Hva skjer med disse barna når de blir voksne. Klarer de seg bra, og er det noen forskjell på de som fikk hjelp som barn og de som ikke fikk det? Når det gjelder meg selv var det nok en sterk følelse blant voksne rundt meg at jeg hadde for store begrensinger til å ha ambisjoner. Det viste seg at det ble for vanskelig i arbeidslivet, men jeg tror det har med manglende støtte å gjøre. Jeg vil tro at de som i dag får støtte helt fra småskolen av, vil klare seg bedre. Jeg klarte å komme meg gjennom grunnskole, videregående og høyskole på vilje og tunnel syn. Det var lesing av pensum som betydde noe for meg. Jeg måtte ha et ekstremt fokus, men så likevel at de som brukte minimalt med tid på studiene, gjorde det bedre. Jeg kom meg tross vanskene gjennom alt, men arbeidslivet ble noe ganske annet. Da var det langt viktigere med gode sosiale ferdigheter enn med faglige kunnskaper. Det spilte med andre ord ingen rolle at jeg var faglig sterk.

Det var ikke bare for meg det var manglende veiledning. Jeg vet ikke om forskjellen er så stor, men det virker som det er vanskeligere for meg å starte på nytt igjen. Jeg har sett mange andre som har vært nødt til å starte på nytt, eller som gjorde det bare fordi de ville ha en forandring. De har derfor tatt en ny utdanning i voksen alder. Lærerutdanningen kostet meg mye, og når jeg tenker på hvor mye smerte og lite inntekt dette resulterte i, blir det vanskelig å starte på noe nytt. NAV har som tidligere nevnt kun fokus på korteste vei fram til arbeid, og hvis jeg følger en annen kurs, må jeg betale selv. Jeg kan ikke forvente den spesialbehandlingen det ville vært i forhold til andre studenter å få studere med støtte fra NAV, men det er heller ikke lett å skulle fordoble studielånet vel vitende om at jeg kanskje ikke ville fungert bedre i en annen jobb. Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på mennesker som har stor kapasitet. Jeg liker å lese, men det er noe jeg sliter med. Det tar lang tid og det er en viktig grunn til at jeg ikke klarer den omstillingen mange andre tar, om ikke lett, så klarer de det i alle fall. Jeg kunne tenke meg andre muligheter, f.eks. en omskolering gjennom at traineeprogram.

Når det gjelder yrkesveiledning fikk vi litt informasjon mot slutten av ungdomsskolen, og jeg antar at det var noe på videregående, men det husker jeg ikke. Det var uansett bare av generell karakter. Skolen er egentlig et diagnoseverktøy som arbeider sammen med PPT og BUP. Lærerne selv gir mange kapitteltester og diagnosetester, samt at de ser elevenes sterke og svake sider i praktiske og teoretiske fag. En skulle derfor tro at skolen er godt kvalifisert til å hjelpe elevene. Det gjelder ikke minst nå som skolene utvikler ganske gode halvårsrapporter på hver enkelt elev. Dermed kan en gi spesifikke råd som viser tilbake til dokumenterte resultater.

skilt med livsvalg

Det er mange vanskelige valg vi må ta, ikke minst de som har med utdanning og arbeid å gjøre.
Foto: Stuart Miles via freedigitalphotos.net

Det er ikke mulig å lage generelle regler som en skal presse alle inn i. Slik er det med NLD’ere også. En kan ikke ta lista over styrker og svakheter disse skal ha, og gi karriereråd ut fra det. Noen NLD’ere er ute av stand til å finne fram nesten hvor som helst, men det gjelde ikke alle. Noen er veldig dårlig til å kjenne igjen ansikter, men det gjelder langt fra alle. Evnen til å forholde seg til sanseinntrykk kan variere. Evnen til konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne kan være veldig varierende.

Det kan videre være vanskelig å lære seg nye ting, og tilpasse seg nye situasjoner. Den kanskje mest typiske vansken er matematikk. Det har bl.a. med romlige begreper å gjøre. Dette er noen av utfordringene, men det er stor variasjon. Det er viktig at en ikke gir opp. Jeg har en datter som er 10 år nå. Hun har en autismespekterdiagnose. Da vi forberedte oss til skolestart for henne fikk vi beskjed om at vi måtte være forberedt på at hun alltid kom til å være tilbakestående. Vi fikk den tilbakemeldingen fra flere faglige instanser. De hadde med andre ord gitt opp før hun startet skolen. Det er interessant at ingen av de som så dattera mi regelmessig, d.v.s. skolen, barnehagen og helsestasjonen var enige i dette. De så at hun hadde utfordringer, men det betydde ikke at intelligensen var lav. Vi godtok ikke sykehusets ønske om å gi opp, og vi har derfor et barn med langt færre utfordringer i dag. Jeg var et eksempel selv på at alle feilvurderte meg, men jeg hadde heldigvis nok indre driv til å gjøre noe med en vanskelig situasjon.

Det var de som skulle utrede jenta som ikke så kvalitetene hennes. Det er derfor det er så viktig at foreldrene kjemper for barna. Det har vi gjort, og hun har derfor gjort store framskritt. Jeg har en mistanke om at det profesjonelle rådet kommer til å begrense henne helt opp til videregående skole. Det er vi foreldre som må finne balansen mellom å oppmuntre henne og å pushe henne. Det er ikke sikkert hun kommer til å disputere for en doktorgrad i framtida, men jeg holder alle muligheter åpne. Interesser og evner vil spille avgjørende roller når hun skal ta et valg. Det å ta valg er også en egenskap. Det var nettopp det jeg sleit med. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Stefaren min ville jeg skulle ta mekaniske fag på yrkesskolen og bli sveiser e.l. Skolen ga generell informasjon, og det var en kraftig fokusering på industri og sjøfart, altså veldig tekniske yrker. Jeg visste av erfaring at jeg var veldig lite praktisk anlagt, noe som også er et typisk trekk ved NLD.

Jeg valgte feil. Jeg tok lærerhøgskolen, men den brakte meg ikke langt nok. Jeg likte å studere og hadde nok gjort det best hvis jeg hadde fortsatt i det miljøet. Problemet var lærevanskene. Med litt tilrettelegging kunne jeg nok gått så langt som nødvendig, men jeg hørte vel på de som ville begrense meg. Jeg hadde ikke forutsetninger for å ta valget alene. Men det er tross alt framgang. Jeg fikk ingen hjelp, men dattera mi får en god del mer. Jeg håper hun får det som voksen også, men vi lærer henne at hun f.o.f. må stole på seg selv. Med mindre noe forandrer seg drastisk de neste ti årene, kan hun nemlig ikke forvente noe av andre.

Jeg har tro på at en ikke skjuler utfordringene sine. Jeg ble lært opp til å være unnvikende, lyge i jobbsøknader og på jobbintervju. Jeg skulle presentere meg selv i et mest mulig positivt lys, med det resultat at gapet mellom det arbeidsgiveren forventet og fikk ble veldig stort. Da var det ikke snakk om å møte forståelse og tilrettelegging. Jeg tror derfor det er best å være åpen om utfordringene sine, og det kan dessuten gi en selvtillit og styrke når en står opp for seg selv og tar flere avgjørelser. Da tar en kontroll over livet og tar ansvar for den diagnosen en har.

Jeg håper skolen hjelper til med denne opplæringen etter hvert. Det er ikke nok at undervisningen er tilrettelagt. Karriereveiledningen må også være det. Det som faktisk er felles for alle lærerjobbene jeg har hatt, er at elevene tror de kan klare seg uten utdanning eller ferdigheter. På to skoler gjorde ikke elevene noen ting fordi de skulle bli bønder, og kunnskap var derfor overflødig. På en annen skulle noen av elevene få jobb i Nordsjøen på samme måte som faren hadde gjort det, uten utdannelse. Det var t.o.m. en ungdomsskoleelev som hevdet hardnakket at målet hans var å bli sosialklient.

Det er så viktig å gi elevene råd om yrke og å kartlegge personligheten deres at dette kanskje t.om. bør være et eget fag. Når det gjelder NLD er språket en styrke. Vi som har NLD har derfor forutsetninger for å gjøre det bra innen bibliotek, arkiv, research, forfatter, webdesign, pc-verksted, programmerer, fotograf, lagerarbeid, mekaniker etc. De som har kreative evner bør utvikle denne siden, og jobbe med underholdning. Det er mange muligheter, men dessverre et sjansespill fordi mange ikke har forutsetninger for å ta det rette valget alene.

Det er vår oppgave å utruste dem med den evnen. Jeg mener med det at det burde være en jobb stat og kommune tok på seg, for det er en naturlig del av utdanningen, men i fravær av en ansvarlig holdning fra det offentlige, er det spesielt viktig at foreldre og andre voksne med barn i livene sine gjør sitt for å gi ungdommen disse ressursene. Vi har blitt kritisert og truet fordi vi ikke skjuler dattera vår som om vi er flaue over henne. Vi oppmuntrer henne til å bli selvstendig, sterk og ansvarlig. Vi oppmuntrer henne til å bli sin egen advokat. Noen kaller dette for omsorgssvikt. Jeg kaller det å ta ansvar. Vi tar ansvar som foreldre, og lærer barnet å ta ansvar. Hva er det som gjør dette problematisk?

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: