RSS Feed

Få skjeer i skuffen

skjeer

Alle de ulike tingene jeg gjør i løpet av en dag krever en skje. Hvis en ikke har så mange, blir skuffen tom lenge før dagen er omme.

Jeg var på loppemarked for noen uker siden og da kjøpte jeg bl.a. flere skjeer. Jeg har en tendens til å aldri ha nok av dem, spesielt teskjeene. Det er noe kjent med den følelsen. Da tenker jeg på skje-teorien. Skribenten, bloggeren og lupuspasienten Christine Miserandino har forklart på en glimrende måte hvordan det er å leve med lupus. Det er ikke på samme måte for meg, men teorien er relevant for alle som på en eller annen måte må betale en pris for hverdagslige ting. Les om teorien, så forstår du hva jeg mener.

Det er egentlig ikke så mange skjeer i skuffen min, og den blir fort tom. En av skjeene har med høy lyd, spesielt høye stemmer, å gjøre. Mange på autismespekteret har utfordringer med ulike former for sanseoverbelastnng, og for min del er det altså problematisk å forholde seg til lyd. Jeg klarer nok til f.eks. å jobbe, men det kommer ikke gratis. Jeg må gi opp noen dyrebare skjeer, og det tynnes fort ut i rekkene. Bare tanken på å prestere noe etter arbeid er et ork. Da er det nok å følge opp datteren min.

Jeg prøver noen ganger å spare litt til seinere på dagen, og holder meg unna situasjoner, som f.eks. pauserommet på jobb, men det blir jeg gjerne straffet for på en annen måte. Det er nemlig nærmest en del av jobben å tilføre noe sosialt. Hvis en ikke gjør det, blir en ikke sett på som ansattbar. Det sosiale koster en del skjeer, og jeg er ikke så flink til å snakke om de kjedelige tingene som folk flest er opptatt av.

Jeg liker trening og fysisk hardt arbeid. Problemet er at jeg har kroniske smerter i begge armene, og hodepine. Dette gjør at veldig mye av det jeg ønsker å gjøre i arbeidslivet og hjemme ikke er mulig. Når jeg noen ganger må gjøre det likevel, koster det en del.

Jeg har en følsom mage og må holde meg unna melk, gluten og mais. Det er ikke lett, for mange glutenfrie produkter har spor av gluten. Det er ikke lett å holde seg unna modifisert maisstivelse heller, for det brukes ofte som et fortykningsmiddel (jeg fretrekker xantham gum). Det er ikke uvanlig at jeg havner i situasjoner der jeg har valget mellom å spise noe jeg blir dårlig av eller å bli dårlig fordi jeg ikke spiser. Jeg føler ikke behov for å offentliggjøre alle skjeene mine her, men det er mye jeg ikke kan gjøre fordi jeg ikke har nok skjeer.

Jeg er ikke blant de mest organiserte. Det gjelder dessverre i forhold til skjeene også.  Jeg må nok jobbe litt med å få oversikten, og da kan jeg bruke skjeene der jeg trenger dem mest. Det er kanskje delvis det jeg har gjort ubevisst også. Jeg har brukt mange skjeer i jobben, mens det har vært lite igjen til andre ting. Taktikken min har nok vært å gjøre det som er nødvendig for å klare seg på arbeidsmarkedet, uten at jeg har reflektert noe over hva de ulike aktivitetene koster. Det har nok ikke fungert i lengden. Det er mange som tror at jeg bare kan ta meg sammen, men det er nok ikke så enkelt.

Jeg trenger en bedre distribusjon av skjeene. Hvis jeg får mange lydinntrykk på morgenen blir det f.eks. vanskelig å fokusere, men jeg kan vel leve med det hvis jeg får den samme oppplevelsen på ettermiddagen. Jeg blir fortsatt preget av det, men da kan jeg roe meg ned med f.eks . puslespill. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har noen hobbyer som involverer interaksjon med andre.

Jeg jobber for tiden med å komme meg tilbake i arbeid etter sykdom. Det hadde selvsagt vært fint om mennesker generelt fikk større forståelse for at noen ikke har nok skjeer til å gjøre like mye som andre (det er ikke uvanlig med en «du er ikke den eneste som har det vanskelig-holdning»), men akkurat nå er jeg nok mest opptatt av at jeg møter den forståelsen i arbeidslivet. Det beste hadde nok vært om fokuset hadde vært på at jeg skulle fungere; ikke på at jeg på død og liv skulle bidra i samfunnet. Jeg ønsker å bidra, men har nok blitt presset til å starte i feil ende. Resultatet sier vel seg selv hvis en bidrar uten å fungere. Det er det mange av de som mener de vet alt om oss med hull i CV’en som ikke forstår.

Jeg ignorerer nett-trollene, men det er litt artig at forskning dokumenterer at folk som langer ut mot de av oss som trenger hjelp av NAV, faktisk har større problemer selv. Norsk helseinformatikk har skrevet om det.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: