RSS Feed

Samfunnets evolusjon

a change we can believe in

Blant politikere som i alle fall har gitt inntrykk av at de ville forandre utviklingen/den sosiale evolusjonen finner vi Obama med «a change we can believe in» og Tony Blair med slagordet «new labour, new life for Britain.» Kilde: Jakehonig via wikimedia commons

Forandring er naturlig, dessverre. Jeg liker stabilitet og hater overgangen til noe nytt, men noen ganger er det nødvendig. Vi har vært i den situasjonen denne sommeren, og dette har derfor ikke vært en veldig behagelig sommer, men jeg tror og håper at denne forandringen vil skape en stabil situasjon.

Det er forskjellige mekanismer bak forandring. I naturen ser vi f.eks. at evolusjon har resultert i et stort mangfold. Men naturen har nok en svakhet likevel. Kan evolusjon utvikle f.eks. Gardermoen? Evolusjon foregår gjennom veldig langsomme prosesser der en bruker mesteparten av det gamle, mens små detaljer kan skape noe nytt. Arbeidet på Gardermoen har muligens pågått en stund, men jeg ble nettopp klar over utvidelsen av Gardermoen da jeg mellomlandet i Oslo nylig. Det er forøvrig en komplisert operasjon. Vi kjørte buss fra utgangen til flyet, men sjåføren og de som kontrollerte boardingpassene hadde ikke fått vite at det var et teknisk problem med flyet. Vi ble dermed stående/sittende i en veldig varm buss i 20 minutter (det var over 30 grader ute).

Vi kan ikke bruke naturens måte, som er å forandre enkelte trekk ved en art for å skape noe nytt. Vi må ha full kontroll over prosessen ved å designe flyplassen. Avinor må tenke over hva flyplassen skal kunne gjøre og hvordan den skal gjøre det. En trussel fra f.eks. Syria kan plutselig forandre hvordan en arbeider. Deretter kan en bygge de ulike delene og sette dem sammen til noe som virker.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg satt på Gardermoen og leste en science firction-novelle. Da jeg kikket opp fra boka, oppdaget jeg tilfeldigvis noen ansatte fra Veidekke e.l. De var opptatt i det som virket å være en teknisk diskusjon om noe de måtte løse før de kunne fortsette. I novella Soulmates av Mike Resnick og Lezli Robyn går hovedpersonen Gary sakte til grunne etter at han måtte slå av konas ”life support.” Hun døde i realiteten i en bilulykke, men ble holdt kunstig i live av en maskin. Det hører med til historien at Gary hadde drukket, ikke nok til å komme over grensen for promillekjøring, men sannsynligvis nok til at han ikke reagerte like raskt.

Han jobbet som nattevakt på en fabrikk der det ellers bare var roboter som arbeidet. De fleste var bare maskiner som snakket som maskiner, men han ble etter hvert kjent med en som var unik. Roboten han ga navnet Mose var en ”trouble shooter”, d.v.s. at den fikset andre maskiner. Den hadde derfor blitt programmet med den nysgjerrigheten den trengte for å kunne løse nye problemer. Disse to utvikler etter hvert et usannsynlig vennskap. Mose ønsker å forstå menneskene som bestemmer over han. Dette er et utdrag fra en av samtalene:

There is something unique about humans that you need to know if you are to understand us,” I said.

“And what is that, Sir?” he asked dutifully.
”That our flaws, by which I mean our errors in judgment, are frequently the very things that enable us to improve ourselves. We have the capacity to learn, individually and collectively, from those very errors.” …… If a robot in the shop makes a mistake, it will continue making the very same mistake until you or a programmer fixes it. But if a man makes the same mistake, he will analyze what he did wrong and correct it.”

Vi sier kort og godt at vi lærer av feilene vi gjør. Det gjelder kanskje indivuduelt, men hvordan fungerer det kollektivt? Det er et ganske vanlig scenario i science fiction-litteratur at barn blir evaluert og satt til det arbeidet de har talent for, eller samfunnet har behov for. De som ikke har et spesielt talent blir grovarbeidere, gjerne på et frakteskip mellom planeter og romstasjoner, mens de med talent blir utdannet til noe innen litteratur, musikk og selvsagt vitenskap.

Men vi lever nok i en motsatt virkelighet. Jeg husker vagt en reportasje jeg så på nyhetene for mange år siden. Det var en øst-europeisk våpenfabrikk der ledelsen ville vise hvor stor aktivitet de hadde. Jeg husker ikke hvor mange det var snakk om, men det var sikkert et dusin menn som lot som de jobbet på en stridsvogn. Jeg tror det var 3-4 bare for å rense røret. Det er ikke like ekstremt over alt, men vi starter ofte med å finne arbeid til folk. Vi har blitt lært opp til å tenke at abslutt alle skal arbeide. Det spiller ingen rolle om de gjør noe meningsfylt.

Kanskje hadde det vært bedre om vi startet i andre enden? Vi kunne ha identifisert hvilke tjenester vi trengte, og deretter utdannet de som skal gjøre jobben. Hvis det f.eks. er 200 000 mennesker til overs som ikke har jobb da, er det så viktig for landet at de gjør hva som helst? Media er veldig opptatt av hvor mange nye jobber regjeringen skaper. Det gjelder spesielt i USA, men vi har vel litt av det her også. Det er ingen som bryr seg om dette er nødvendige jobber. Mennesker må selvsagt ha en aktivitet, men kanskje er det mer meningsfylt både for det individet det gjelder, og for samfunnet, at personen gjør noe det er behov for. En av de tingene jeg kan tenke meg det er behov for er bare å snakke med gamle mennesker. Jeg hører til stadighet at det er et behov både på aldershjem og i hjemmesykepleien, men hvis en har krav til effektivitet, blir det nok mindre samtale.

Det var mange i kommunismens glansalder som fikk en kost med beskjed om å koste til de fikk en annen beskjed. Det spilte ingen rolle om det var behov for å koste. Poenget var at det ikke så ut som om de var ledige. Jeg fikk litt erfaring med denne holdningen da jeg var i attføring for noen år siden. Jeg ønsket å bruke styrken min, som uten tvil er skriftspråket, men jeg fikk prøve pakking på et bakeri, produksjon for Hey’di og sentralbord. Da dette ikke fungerte foreslo de postbud og bussjåfør. Jeg prøvde det også, men oppdaget at det ikke var mulig p.g.a. helseplager.

Det er ikke utenkelig at jeg må be NAV om hjelp en gang til i fremtiden. Bare for å nevne det, Haugsund har en attføringsbedrift der en bl.a. kan få prøve seg som plate/sveismedarbeider, barnehageansatt og renholdsmedarbeider. Det blir kanskje et nytt innslag i serien John Olav gjør ting han ikke kan.

Charles Darwin skal ha sagt at det er de mest tilpasningsdyktige (og ikke de sterkeste) som overlever. Det gir vel meg en mulighet, men så var det det med å lære av feilene sine da. Jeg prøver, men jeg er vel litt avhengig av andre gjør det også. Det blir spennende å se hva som skjer. Evolusjon skjer gradvis, i etapper. Hvis det skal skje raskere må mange nok med innflytelse tro på forandringen samtidig.

Men kanskje er en ny kurs, på mange områder, viktig nok til at vi bør jobbe for det? Spørsmålet er om troen er til stede. Bare for å nevne det, det er 30 års jubileum for Live Aid neste sommer. Dette arrangementet forandret muligens ikke all verden, men det var likevel et stort engasjement og ønske om forandring som kom til uttrykk.

I ettertid har vi vel sett hvor langsomt evolusjonen kan arbeide.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: