RSS Feed

De glemte barna

Håpet er en båt som alltid bærer.

Jeg åpner med et sitat av en av favorittartistene mine. Det er Anne Grete Preus fra Hun lærer fuglene å synge. Slik jeg ser det synger Preus i mange av låtene sine om menneskets frihet til å være den man er. Det har vært et tema i noen av de innleggene jeg har skrevet om barnevernet også. Vi vil ha frihet til å leve litt alternativt. Vi vil ha frihet til å leve sunt. Vi vil ha frihet til å leve unorsk. Vi vil ha frihet til å kjempe for barna våre, med de ressursene vi har. Mange av oss er fattige, men vi er likevel ressursserke. Vi strekker oss lenger enn langt for at barna våre skal ha det bra. Vi møter opp når læreren kaller inn til foreldresamtale. Vi ringer til skolen, PPT, fastlege. Vi kjører barna til ulike aktiviterer for at barnet skal få en god oppvekst og utvikle seg. Vi betaler for en dyr spesialdiett og vitamintilskudd når vi ikke får noe støtte fra NAV. Vi gjør dette fordi barnets hjerne fungerer bedre da, noe som gjør at mitt barn fungerer bedre sosialt og akademisk.

Dette er det usynlige båndet mellom foreldre og barn; det som barnevernet i noen tilfeller vil bryte. Fosterforeldre har ikke dette båndet. Men vi blir utsatt for store prøvelser, og den trusselen og frykten forsvinner aldri. Derfor er håpet viktig, for det holder oss flytende. Dette håpet er viktig for barna.

Jeg mener jeg leste en kommentar på en annen blogg nylig der den som skrev denne var enig i kritikken av barnevernet, men mente at det ikke bare dreide seg om spesielle grupper. Jeg tror det var en kommentar til spørsmålene jeg stilte til Solveig Horne. Jeg er enig i at det er på sin plass med en generell kritikk av et barnevern som er fullstendig ute av kontroll, men jeg har engasjert meg sterkest i saker der kultur, funksjonshemming, fattidom etc. blir brukt mot foreldrene. Kanskje kan vi dele alle barnevernfamilier inn i grupper, for jeg tror vi alle faller litt utenfor normen på en eller annen måte. I dette innlegget vil jeg se litt på hvordan funsjonshemming blir behandlet i barnevernet.

Når en skal undersøke funksjonshemmede barn i barnevernet er det ikke dumt å starte med regjeringen. Den har gitt et løfte/retningslinjer på nettstedet sitt som høres veldig bra ut:

Før plassering av funksjonshemmede barn i fosterhjem skal kommunen ha avklart hvilke tjenester til barnet som skal dekkes etter annet lovverk, for eksempel etter sosialtjenesteloven. Dersom det aktuelle fosterhjemmet ligger i en annen kommune, må kommunene ha avklart spørsmålet seg i mellom. Dette for å unngå uklarheter om hvem som skal ha ansvar for ulike tjenester overfor barnet.

Ansvarsforholdene rundt barnet skal nedfelles i fosterhjemsavtalen. Det samme gjelder dersom barnets funksjonshemming oppdages eller oppstår først etter at barnet er fosterhjemsplassert. Barneverntjenesten må i slike tilfeller gjennomgå fosterhjemsavtalen sammen med fosterforeldrene og eventuelt reforhandle denne på bakgrunn av den nye situasjonen som er oppstått.

Oppstår det uenighet mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene om hvordan en inngått avtale skal forstås, herunder blant annet hva barneverntjenesten har forpliktet seg til overfor fosterforeldre med barn som også har rett til tjenester etter sosialtjenesteloven, kan man eventuelt be fylkesmannen om råd om hvordan konflikten kan løses. Fylkesmannen kan imidlertid ikke avgjøre saker på dette området.

Det er noe av problemet som faktisk blir beskrevet her. Det blir ikke avklart hvem som har faglig ansvar, og hvem som har økonomisk ansvar. Mange opplever derfor ikke barnevernet som en hjelper. Jeg måtte gni meg i øynene den første gangen jeg leste det siste avsnittet, før jeg leste gjennom det flere ganger. Fylkesmannen kan altså komme med råd, men kan ikke gjøre noe. Samtidig vet vi at Barnevernet kan synse og overprøve utredninger og diagnoser. Barnevernet er egentlig en samling fagfolk som går langt utenfor sitt kompetansefelt, og i den henseende er de inkompetente. Det er kanskje derfor de har en tendens til å overreagere. Det er en ting at de tar en dårlig avgjørelse i en presset situasjon, men at de i etterkant fastholder denne holdningen og aktivt hindrer foreldrene i å opprettholde det sterke båndet som foreldre og barn har, minner lite om det mandatet de har fått fra myndighetene. Jeg antar at det ikke er et politisk mål, Solveig Horne?

En studie fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viser at funksjonshemmede barn ikke blir godt nok ivaretatt i barnevernet. Fosterforeldre mener at de ikke får god nok oppfølging, barna opplever seg selv som kasteballer i systemet, mens de ulike etatene krangler om hvem som skal betale.

Det gjelder ikke barnevernet direkte, men Norges Handikappforbund skriver i en høringsuttalelse til NOU 2009: 18 Rett til å lære:

Mange elever får ikke den tilpassede opplæring de har krav på i skolen. Samtidig foregår en utstrakt segregering i norsk skole, elever med funksjonsnedsettelser samles i forsterkede enheter, i egne grupper og klasseer.

Manglende inkludering i norsk skole får store konsekvenser. Først og fremst for de elevene det gjelder, som ikke blir en del av samfunnet, men også i forhold til andre elever, lærere og andre som får befestet holdninger som innebærer at det er ok å skille ut elever med funksjonsnedsettelser. Funksjonshemmede som segregeres i skolen har senere store problemer med å bli inkludert i det norske samfunnet. Det burde vært et hovedpoeng i utredningen.  

Dette er altså et problem i utgangspunktet. Det kan jeg skrive under på selv, både som lærer og far til et barn med en autismespekterforstyrrelse. Det er en kamp for å få hjelp, og barnevernet hjelper ikke ved at de i beste fall bidrar til forvirring og sammenblanding av roller.

Vi som har barn med lærevansker vet at det er en hard kamp for å få den hjelpen vi har krav på. En diagnose med anbefalte tiltak fra BUP er ikke slutten på denne kampen. Det er bare starten. Det er en av mange grunner til at barnevernet bør prøve andre tiltak før de skiller barn fra foreldrene. Biologiske foreldre har nemlig kunnskap om barnet sitt, diagnosene og erfaring fra den vanskelige navigeringen gjennom det offentlige hjelpeapparatet. Hvis det er snakk om virkelig omsorgssvikt er det rettferdiggjort å starte på nytt i en fosterfamilie, men det er mange tilfeller der barnevernet ikke tar den beste avgjørelsen. Alt dette går tapt da.

Dette er en fryktelig sak fra Arizona. Den er spesielt skremmende for meg, for det samme kunne skjedd med oss. Vi har fulgt råd og følger en diett fri for melk og gluten, samt at vi holder oss unna gift som aluminium. Det har gitt framgang. Når det gjelder familien fra Arizona, ble alle 5 barna fjernet og de fikk autismesymptomene tilbake for fullt. Det er slik med autisme at hvis en gjør disse tingene, kan en redusere symptomene, men det er ingen kur for autisne. En blir derfor verre igjen hvis en slutter med spesialdiett, vitaminer, fysioterapi etc.

 

 

Jeg har sett på noen saker som har blitt kjent gjennom media, og starter med saker der en eller begge foreldrene har en funksjonshemming.

VG meldte om en sak i 2006 der en far ville ha hjelp til å kunne ha mer samvær med sønnen. Mannen hadde store helsemessige skader og satt i rullestol etter en arbeidsulykke, men barnets mor ble beskrevet som funksjonsfrisk og ressurssterk. Barnet levde sammen med moren, så farens funksjonshemming hadde ikke noen innvirkning på barnets daglige liv. Men han ønsket mer samvær med barnet, og var klar over at det ikke kunne gjennomføres uten tilrettelegging. Han kontaktet derfor Bærum kommune for å få den nødvendige hjelpen. Svaret fra kommunen var en bekymringsmelding til barnevernet.

I Trondheim drev fortvilelse en familie inn i kirkeasyl. Advokaten deres omtalte familien som ressurssterk og han mente omsorgssituasjonen hadde vært sterk. Det er altså etter hans mening ikke snakk om en akutt situasjon. Han bestrider også påstandene om rus og overgrep. I dette tilfellet hadde moren et handikapp.

Det har vært en del tilfeller der barnevernet mente de hadde mer medisinsk kompetanse enn spesialister i helsevesenet, og overprøver diagnoser og konklusjoner i utredninger. Flekkefjords Tidende skrev i 2011 om et prematurt barn som i tillegg hadde en sjelden sykdom som ga fysiske og psykiske symptomer. Familien hadde fått uttalelser fra PPT, ABUP, fastlege og en medisinsk professor ved nevrologisk avdeling på Ulleål sykehus. Barnevernet hadde ikke prøvd hjelpetiltak, men gikk rett på et vedtak om omsorgsovertakelse.

Jeg har vært inne på i tidligere innlegg at systemet er lagt opp til at barna er en inntektskilde. Det er likevel noen forsterforeldre som ønsker å gjøre en god jobb. Det er imidlertid vanskeligere for dem enn det er for de biologiske foreldrene. NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) intervjuet for noen år siden unge med funksjonsnedsettelse og erfaring fra barnevernet, fosterforeldre til barn med funksjonsnedsettelse og ansatte i barnevernet.

Rapporten peker bl.a. på at ansatte i barnevernet bør være mer lydhøre for fosterforeldrenes ønsker og behov, og den spesielle kompetansen de har opparbeidet seg om sitt fosterbarn. Uklare ansvarsforhold mellom helse- og sosialetaten og barnevernet kan føre til at en del ikke får den hjelpen de har krav på.

Jeg er ikke sikker på hvem som står bak siden syk.net, men det virker å være en barnevernpedagog. Han har skrevet en oppgave om barnevern og funksjonshemninger. I denne refererer forfatteren til en masteroppgave av Berit Skauge. Hun hadde undersøkt barnevernmapper i 2000 og 2009, Barnet ble ikke hørt i 40 % av sakene i 2000, og det hadde økt til 70 % i 2009. Barneloven ble endret i 2003 slik at aldersgrensen for at barn skulle høres gikk fra 12 til 7 år, men det forandret altså ikke på noe.

Den samme oppgaven refererer også til NOVA-rapport 17/11, forøvrig den samme jeg viser til tidligere, der saksbehandlere kalte barn med funksjonshemminger for ”gråsonebarna”. De omfattes av flere lovverk, bl.a. barnevernloven og sosialtjenesteloven, og tiltak i henhold til de forskjellige lovene dekkes av forskjellige etater og budsjett. Det blir med andre ord krangling, og mens barnevernet gjerne forteller barn og fosterfamilie at de må bi kjent med hverandre, er alle parter usikre på hvor lenge barnet skal bli.

Jeg har tidligere skrevet om at barnevernet er for ivrige til å fjerne barna, og at det i mange tilfeller er det første og eneste tiltaket. Det er noen tilfeller der det blir vist til at det var grunnlag for å ta barnet p.g.a. omsorgssvikt. Syk.net refererer til en slik sak:

Bernt har cerebral parese og ble plassert i barneverninstitusjon som 10-åring. Han ble plassert i et fosterhjem 2 år seinere, men kommunen ville ikke betale. Det tok 1 år å løse den konflikten som oppstod.

Det er nok mange funksjonshemmede barn som opplever seg selv som en byrde for foreldrene. Det er fysisk og mentalt krevende å oppdra barn med en funksjonshemming, ikke minst fordi foreldrene må kjempe med nebb og klør for å få den lille støtten som burde være selvsagt. Jeg har tidligere tatt til orde for at familiene må få mer hjelp, men det er mange eksempler på at f.eks. fattigdom automatisk fører til omsorgsovertakelse. På samme måte som mange familier og barn kunne fått det bedre i sin egen familie hvis barnevernet hadde gitt dem litt av de pengene de gir til fosterforeldre, tror jeg funksjonshemmede barn kunne fått det bedre hjemme. Det er bare snakk om å vise litt forståelse, og faktisk stole på at psykologer, nevrologer og leger som ikke er betalt av barnevernet kan gjøre en god jobb.

Jeg tror, kort fortalt, mange foreldre kunne gjort en bedre jobb hvis de fikk noen av de ressursene som brukes på å sende barna som kasteballer rundt i systemet. I dag blir funksjonshemmede foreldre jaget og diskriminert, og funksjonshemmede barn blir tapere. Nøkkelordet er dokumentasjon. Barnevernet må dokumentere påstandene sine, og det kan ikke være slik at de er de eneste personene i samfunet som kan foreta og analysere utredninger.

Jeg tror faktisk det er gunn til å tro at det under dagens system er barn som får en funksjonsnedsettelse som en direkte følge av barnevernets behandling av dem, og mange familier får livene sine ødelagt fordi de ble stemlet som skadelige for sine egne barn, ofte uten dokumentasjon og uten at de fikk mulighet til å rette på ting. Deretter får fosterforeldre tildelt beydelig økonomisk støtte.

En av facebook-vennene mine stilte nettopp spørsmål ved om vi trenger barnevernet. Noen mente nei, men jeg er ikke motstander av barnevernet. Det blir feil hvis vi later som at ingen begår fysiske, psykiske og seksuelle overgrep mot sine egne barn, eller tillater at noen andre gjør det. Vi kan heller ikke late som at ingen foreldre forsømmer barna eller gjør velmenende, men skadelige ting. I noen av disse tillfellene trenger barna en annen familie, mens i andre tilfeller er det sannsynligvis nok med støtte og veiledning. Det vi har i Norge er et barnevern med absolutt makt, og det er ingen over dem som ser til at de holder seg innenfor loven. Noen ganger klarer de ikke å holde seg innen grunnleggende, anstendige rammer en gang. I et slikt system er det bare ett mulig resultat, maktmisbruk. Barnevernet skriker etter et kontrollsystem.

Jeg vil vise en video til slutt. Denne jenta fikk alvorlige, autistismesymptomer etter at hun fikk noen vaksiner. Foreldrene ga henne den dietten som mange foreldre med barn på autismespekteret vet virker. Det er mange i barnevernet som ser på det som forsømmelse, og de tar derfor barna. Det er egentlig umulig for disse foreldrene å gjøre det rett i barnevernets øyne, for de ser det enten som for mye omsorg eller for lite. Hvis barnevernet tar barn og dermed avslutter den behandlingen foreldrene har hatt suksess med, har barnet tapt. Det er faktisk ikke mange som vet mer om autisme enn gode foreldre. Noen ganger er mamma og pappa allerede barnets beste forkjempere; noen ganger trenger de bare litt støtte.

Det bør være det første ansatte i barnevernet lærer seg.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

3 responses »

  1. Kom over bloggen din på pur sjanse, og vil bare si deg en ting om Sylvi Nilsen: Hun har ikke bare to barn. Dette vet jeg ganske godt, for jeg er hennes eldste sønn som også ble tatt fra henne da jeg var liten. Men sånn du legger det fram er det en dårlig ting? Her kjenner du ikke hele historien. Vi ble ikke tatt fra henne bare på grunn av at hun er blind. Her er det jeg hater med media: Dere ser alt fra EN side, ikke begges. Og i dette blogginnlegget/avisinnlegget har jeg og broren min som nå bor i samme hus blitt glemt??? De nevner en første datter, men ikke broren RETT etter det? Eller etter det igjen? Denne ungen som det er snakk om i innlegget ditt og avisa er en som ble født for bare 10 år sida. Jeg er nå 19. Er en forskjell og en viktig link. Jeg er lei av at media skal tviste og vrenge på sannheten og la folk si AKKURAT det de vil. Check your facts. Ikke post noe om det er tvil, som det er i denne saken. Kontakt meg gjerne hvis det er noe du ikke skjønte.

    Svar
    • Takk for responsen. Jeg beklager at media, og noen av vi som blogger om barnevernet, er litt ensidig fokusert på de feilene barnevernet gjør. Jeg har nok stolt på at sakene er rettt framstilt i media, men de får nok ofte for ensidig informasjon, i og med at motparten sjelden vil kommentere enkeltsaker.

      Jeg har vært opptatt av å rette søkelyset mot de delene av barnevernet som jeg mener trenger en reform, men det er sant at det er flere barn som får hjelp av barnevernet, og jeg burde balansere det litt ved å skrive om dette også. Jeg er villig til å se på dette innlegget en gang og formulere meg litt annerledes, eller fjerne avsnittet om Sylvi Nilsen etter som det ikke er avgjørende, eventuelt legge til din side av saken.

      Svar
      • Dette er forsåvidt en ganske «gammel» sak/blogginnlegg, så det er ikke noe problem å la det stå, men jeg ville bare fremme mitt poeng ved å si: Hør to sider av en sak før du legger det ut. Samme til NRK, Aftenposten og alle media. I min mening synes jeg at hvis du har en for ensidig sak kan man la være å legge det ut i det hele tatt, for det er ikke noe bevis, bare et syn fra en side. I innlegget ditt skriver du: «Hun får treffe sønnen to ganger i året, og den opprinnelige bekymringen var ikke mer konkret enn at foreldrene var blinde.» Og det har du sjekka? Du har da ringt barnevernet og spurt de rett ut? Selv om du hadde da gjort det har de vel taushetsplikt, men her er poenget at du MÅ sjekke denne fakta før du sier at det er SÅNN det er. Og folk lyver. Hele tiden. Dette burde jeg vite, for jeg har vært vitne til mange av Sylvi Nilsens løgner gjennom årene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: