RSS Feed

Arvematerialet

vurderingsbok fra barneskolen

Vurderingsboka mi fra 1-6. klasse på Hauge Skole

Vi holder på å pakke ned livene våre for tiden, og det har resultert i flere innlegg. Jeg skrev et ganske positivt innlegg i går, Mysteriekammeret er åpent. Men når en ser gjennom minner fra barndommen blir det også noen vemodige og t.o.m triste minner. Jeg tenker vel litt på det de i engelskspråklige land kaller the might-have-beens.

Jeg fant vurderingsboka mi fra barneskolen nederst i ei eske. Den var lik karakterboka fra ungdomsskolen, men hadde plass til kommentarer i hvert fag. Det er forresten litt rart å tenke på at vi er tilbake der nå. De korte kommentarene jeg fikk på 70-tallet minner litt om dagens halvårsrapporter og vurdering for læring.

Men jeg har ikke noen gode minner fra den tida jeg hadde denne blå boka i ranselen. Jeg har skrevet en del om en oppvekst med nonverbale lærevansker tidligere. Den blir vanskelig nok når lærevansken er kjent, men når den ikke er det, blir du neppe stemplet som et geni.

Dette er ikke en ny lærevanske. Den har nok alltid eksistert, men veien fram til en akseptert diagnose er lang. Det var så vidt jeg vet en Myklebust som antydet i 1968 at dette var en undergruppe av lærevansker. Han beskrev svikt i høyre-venstre begrep, retning, oppfattelse av tid, størrelser, fart, avstand, høyde, og vansker i forhold til andre mennesker, inklusive problemer med å bedømme andres følelsesuttrykk (tolke nonverbale uttrykk). Myklebusts hypotese om en undergruppe ble bekreftet av andre studier på 80-tallet.

Men det er nok fremdeles en del som avskriver oss som dumme, selv om utredninger viser det motsatte. Jeg er selv innenfor det vi kan kalle middels intelligens, men i et øvre sjikt. Men det var ingen som tenkte slikt om meg på Hauge skole. Kommentarene i denne vurderingsboka viser det.

underskrift i vurderningsboka

Jeg har ikke sett denne på mange år, og jeg får mange blanda følelser når jeg ser den i dag.

Jeg tok med boka hjem etter avsluttet vårsemester i 1979. Da gikk jeg i 4. klasse og faren min skrev under 12.06. Det var nøyaktig 5 måneder før han døde, og sannsynligvis det siste han gjorde for meg. Det er en kraftig genetisk komponent i forhold til NLD. Det er det også med de diagnosene som er innenfor autismespekteret, f.eks. asberger. Det er fremdeles mye forvirring om disse diagnosene, og blant fastleger er det ikke uvanlig å blande sammen NLD, asberger og ADHD.

Jeg skal ikke legge ut om faren min, men det er ingen tvil om at han hadde utfordringer. Han fikk aldri noen diagnose, for hvis han hadde det samme som jeg og dattera mi har, fantes det ingen diagnose. Hvis han hadde fått noen, ville det sannsynligvis vært et eller annet innen psykiatrien, enten det stemte eller ikke. Hvis jeg er frustrert over manglende hjelp og støtte under min skolegang, og seinere i arbeidslivet og fra NAV, kan en tenke seg til hvordan det var for en som ble født i 1926. På den tida ante de selvsagt ikke at den høyre hjernehalvdelen til oss med NLD ikke behandler informasjon på samme måte som andre. Vi er hverken dumme eller rare; bare litt annerledes.

Jeg har litt sympati for faren min. Jeg mistenker at han ble dårlig behandlet, og han ble sikkert sint og bitter av det. Men det er selvsagt ikke noen unnskyldning for at han tok det ut mot familien. Det har ikke jeg gjort mot min familie. Det er vel noe som har blitt bedre. Jeg har fått litt hjelp, men det viktigste er at jeg er bedre i stand til å hjelpe mitt barn, for det er fremdeles slik at kommunen ikke vil hjelpe. Kanskje var det nettopp derfor jeg nektet å gi opp utdannelsen min, for det er ingen tvil om at skolegangen har gitt meg ferdigheter og personlige egenskaper faren min ikke hadde.

Jeg og kona mi arbeider for at neste generasjon skal få en rimelig mulighet til å lykkes. De er dessverre ikke like opptatt av det i kommunen. Veien har vært lang, og den er fremdeles under bygging, men jeg tror ungen min kan få det livet faren min ikke hadde noen mulighet til.

Men det er trist at det må flere levde liv til for å skape et godt et.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: