RSS Feed

NLD og yrkesvalg

Jeg får ganske mye trafikk via søkemotorer, og de to mest populære emnene ser ut til å være diabetes og nonverbale lærevansker. Når det gjelder NLD er det ofte knyttet til yrkesvalg.  Jeg fikk besøk av noen som hadde søkt etter nettopp den type informasjon i dag, og jeg vil derfor dele noe tanker jeg har om veiledning.

Da jeg gikk på skolen ante jeg ikke at jeg hadde nonverbale lærevansker. Det var det ingen som gjorde, for det var først på 80-tallet at noen få begynte å forske på denne utviklingsforstyrrelsen som er beslektet med asbergers syndrom, og selv i dag har ikke denne forskningen høy status. Det rare er at selv om vi er voksne det meste av livet, er det veldig lite forskning på voksne med NLD. Vi vet derfor lite om hvordan manglende veiledning og støtte påvirker livene til voksne NLD’ere, men en kan tenke seg til hvordan det ofte går. De som klarer seg gjør det fordi de kommer på rett karrierespor, og fordi de har evner og gode støttespillere. De gjør det uten hjelp fra det offentlige. Fagmiljøet burde være langt mer opptatt av hvordan det går med NLD’erne når de blir voksne. Klarer de seg på et vis eller trenger de hjelp? Jeg visste bare at det lå mer arbeid bak mine karakterer enn det gjorde for de som gjorde det bedre. Blant de voksne var det nok en sterk følelse av at jeg hadde for store begrensninger til å ha ambisjoner.

Det var ikke bare for meg det var manglende veiledning, men det er muligens mindre alvorlig for nevrotypiske. Det er kanskje ikke like viktig for dem at de treffer like nøyaktig med valget sitt, men det er det for oss andre. Vi fikk litt generell informasjon på slutten av ungdomsskolen, og jeg antar at det var noe på videregående, men det husker jeg ikke. Det var uansett bare av generell karakter. Skolen er egentlig et diagnoseverktøy som arbeider sammen med PPT og BUP. Lærerne selv gir mange kapitteltester og diagnosetester, samt at de ser elevenes sterke og svake sider i praktiske og teoretiske fag.

En skulle derfor tro at skolen er godt kvalifisert til å hjelpe elevene. Det gjelder ikke minst nå som skolene utvikler ganske gode halvårsrapporter på hver enkelt elev. Dermed kan en gi spesifikke råd som viser tilbake til dokumenterte resultater. Da opplever en ikke at elever som har sin styrke i akademiske fag, blir anbefalt å gå på yrkesskole.

Jeg hørte bl.a. om en ungdom med afrikansk bakgrunn som drømte om å bli flyger. Han fikk beskjed om at det var bortkastet å prøve på noe han ikke hadde muligheter til å klare. Han hadde heldigvis tro på sitt eget prosjekt og ble etter hvert pilot i et flyselskap. Jeg hørte om en annen innvandrer som ble anbefalt å ta hjelpepleierutdanning. Hun hørte heller ikke på rådet, og ble en suksessrik butikkeier.

Det er ikke mulig å lage generelle regler som en skal presse alle inn i. Slik er det med NLD’ere også. En kan ikke ta lista over styrker og svakheter disse skal ha, og gi karriereråd ut fra det. Noen NLD’ere er ute av stand til å finne fram nesten hvor som helst, men det gjelde ikke alle. Selv har jeg nok problemer den første gangen, men husker som regel plassen neste gang. Noen er veldig dårlig på å kjenne igjen ansikter, men det gjelder langt fra alle. Evnen til å forholde seg til sanseinntrykk kan variere. Jeg har f.eks. utfordringer i forhold til lyd, spesielt hvis mange snakker samtidig. Evnen til konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne kan være veldig varierende. Det kan derfor være vanskelig å ha oversikten over hvor ballen går, hvor mot og medspillerne er, hvor en skal plassere seg i rommet, hvor eget og motstanderens mål etc. er i lagspill.

Det kan videre være vanskelig å lære seg nye ting, og tilpasse seg nye situasjoner. Den kanskje mest typiske vansken er matematikk. Det har bl.a. med romlige begreper å gjøre. Dette er noen av utfordringene, men det er stor variasjon. Det er viktig at en ikke gir opp. Jeg har en datter som er 9 år nå. Hun har en autismespekterforstyrrelse. Da vi forberedte oss til skolestart for henne fikk vi beskjed om at vi måtte være forberedt på at hun alltid kom til å være tilbakestående. Vi fikk den tilbakemeldingen fra flere faglige instanser. De hadde med andre ord gitt opp før hun startet skolen. Det er interessant at ingen av de som så dattera mi regelmessig, skolen, barnehage og helsestasjonen var enig i dette. De så at hun hadde utfordringer, spesielt i matte, men det betyr ikke at intelligensen er lav. Jeg var et eksempel selv på at alle feilvurderte meg, men jeg hadde heldigvis nok indre driv til å gjøre noe med en vanskelig situasjon.

Det var de som skulle utrede jenta som ikke så kvalitetene hennes. Det er derfor det er så viktig at foreldrene kjemper for barna. Det har vi gjort, og hun har derfor gjort store fremskritt. Jeg har en mistanke om at det profesjonelle rådet kommer til å begrense henne helt opp til videregående skole. Det er vi foreldre som må finne balansen mellom å oppmuntre henne og å pushe henne. Det er ikke sikkert hun kommer til å disputere for en doktorgrad i framtida, men jeg holder alle muligheter åpne. Interesser og evner vil spille avgjørende roller når hun skal ta et valg.

Det å ta valg er også en egenskap. Det var nettopp det jeg sleit med. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Stefaren min ville jeg skulle ta mekaniske fag på yrkesskolen og bli sveiser e.l. Skolen ga generell informasjon, og det var en kraftig fokusering på industri og sjøfart, altså veldig tekniske yrker. Jeg visste av erfaring at jeg var veldig lite praktisk anlagt, noe som også er et typisk trekk ved NLD.

Jeg valgte feil. Jeg tok lærerhøgskolen, men den brakte meg ikke langt nok. Jeg likte å studere og hadde nok gjort det best hvis jeg hadde fortsatt i det miljøet. Problemet var lærevanskene. Med litt tilrettelegging kunne jeg nok gått så langt som nødvendig, men jeg hørte vel på de som ville begrense meg. Jeg hadde ikke forutsetninger for å ta valget alene. Men det er tross alt framgang. Jeg fikk ingen hjelp, men dattera mi får en god del mer. Jeg håper hun får det som voksen også.

Jeg håper skolen tar på seg denne oppgaven etter hvert. Det er ikke nok at undervisningen er tilrettelagt. Karriereveiledningen må også være det. Det som faktisk er felles for alle lærerjobbene jeg har hatt, er at elevene tror de kan klare seg uten utdanning eller ferdigheter. På to skoler gjorde ikke elevene noen ting fordi de skulle bli bønder, og kunnskap var derfor overflødig. På en annen skulle noen av elevene få jobb i Nordsjøen på samme måte som faren hadde gjort det, uten utdannelse. Det var t.o.m. en ungdomsskoleelev som hevdet hardnakket at målet hans var å bli sosialklient.

Det er så viktig å gi elevene råd om yrke og å kartlegge personligheten deres at dette kanskje t.om. bør være et eget fag.

Når det gjelder NLD er språket en styrke. Vi som har NLD har derfor forutsetninger for å gjøre det bra som f.eks. bibliotekar, arkivmedarbeidere, researcher, forfatter, webdesign, pc-verksted, programmerer, fotograf, lagerarbeid, mekaniker etc. De som har kreative evner bør utvikle denne siden, og jobbe med underholdning. Det er mange muligheter, med dessverre et sjansespill fordi mange ikke har forutsetninger for å ta det rette valget alene.

Det er vår oppgave å utruste dem med den evnen. Jeg mener med det at det burde være en jobb stat og kommune tok på seg, for det er en naturlig del av utdanningen, men i fravær av en ansvarlig holdning fra det offentlige, er det spesielt viktig at foreldre og andre voksne med barn i livene sine gjør sitt for å gi ungdommen disse ressursene.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: