RSS Feed

Å leve med NLD

Jeg legger gjerne sider til i favoritter på nettleseren min som jeg planlegger å lese seinere, men det blir ofte gjort mye seinere enn jeg hadde tenkt. Det er fordi det er utrolig mye der. Når jeg driver research finner jeg også annen nyttig informasjon som jeg lagrer til seinere lesning. Når jeg er ferdig med et innlegg, sletter jeg alt jeg ikke trenger, og da kommer det som regel noen overraskelser fram. En av dem var et innlegg fra LDExperience, et lite kanadisk konsulentfirma, eller hva en skal kalle det, som gir råd til mennesker med lærevansker. Jeg ble klar over dem da jeg oppdaget innlegget «The Stages of Acceptance of Non-Verbal Learning Disability: How I Came to Terms with My NLD.» 

Peter Flom beskriver fire trinn han gikk gjennom. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver. Dette innlegget er delvis basert på Peter Flom, og delvis noen tanker jeg har om det selv.

Trinn 1: Fornektelse av at en har nonverbale lærevansker
Jeg kan ikke si så mye om dette, for jeg fikk diagnosen først da jeg var tidlig i 40-årene.  Det var mest en lettelse for meg å vite at jeg ikke var dum. Utredningen viste bl.a. at den verbale intelligensen (What is verbal intelligence?) var langt mer enn tilstrekkelig, så jeg hadde noen ressurser å kjempe med. Fornektelse er ikke en uvanlig reaksjon hos barn. Barn med NLD ser ikke på hva de kan gjøre annerledes eller bedre, men er opptatt av hva andre gjør feil. Det er de andre det er noe galt med. Dette skjer ofte ubevisst, spesielt hos barn. Det har nok litt sammenheng med den vanlige utviklingen til barn. Vi er naturlig selvsentrerte i ung alder. Det er en av grunnene til at utredere er tilbakeholdne med å gi ungdom under 18-20 år alvorlige diagnoser som narsissistisk og sosiopatisk personlighetsforstyrrelse. Før den tid er det nemlig vanskelig å skille naturlig egoisme fra disse alvorlige symptomene.

Det er å håpe at de færreste voksne NLD’ere befinner seg på dette trinnet, for de vil nok ikke få mye sympati av andre. Jeg tror det vil være en fordel for de som blir diagnostisert med NLD som barn. Da har nemlig foreldrene mange år på seg med å modifisere atferden. Det er vanskelig å takle å leve med utfordringer som andre ikke har, spesielt i tenårene. Det var derfor en forferdelig periode for meg, slik det er for mange NLD’ere. Det vil f.eks. være en fordel å styre hvilken retning sinnet og frustrasjonen tar, og det er ikke dumt å la dette komme til uttrykk på en eller annen måte. Det er også viktig at barn lærer å følge grunnleggende sosiale spilleregler, som å vente på tur i en samtale og la de andre få snakke, ta hensyn til de andres følelser, hvordan leke med andre barn etc. Det er dessverre mange som fremdeles ikke får hjelp i dag heller. Jeg vet av erfaring, både som forelder og lærer at det er vanskelig å få hjelp fra kommunen. De viser til fylket, mens fylket viser til et lokalt tilbud som ikke eksisterer. Mye er derfor opp til foreldrene. Jeg gjør bl.a. mye av det en ergoterapeut ville gjort for dattera mi.

Trinn 2: Det er noe galt med meg (depresjon)
Jeg var nok litt innom dette trinnet i ungdommen, selv om jeg ikke visste noe om NLD. Det gjorde ingen på den tida. Jeg har skrevet en del, i tidligere innlegg, om hvordan jeg opplevde skolen. Det var åpenbart at det var noe som ikke var helt som det skulle være. Jeg var ikke helt som de andre i klassen. Det var åpenbart for læreren, for meg og for de andre barna. Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte da jeg vokste opp. Jeg fikk mange trøkker i trynet, men det virker som jeg bare tråkket på gassen, krummet nakken og peiset på. Jeg kom meg derfor gjennom grunnskole, videregående og høyskole uten hjelp. Jeg var nok ikke helt uten ressurser, selv om jeg oppfattet det slik selv.

Mange i denne situasjonen blir truffet av tanken om at det aldri kommer til å bli bedre. Det er ikke uvanlig med depresjon, og sågar selvmordsforsøk blant NLD’ere i oppveksten. De tenker ikke, som vi voksne vet vil skje, at tenårene faktisk ikke varer evig. Det blir bedre, men ungdomstida er en vanskelig tid en må komme gjennom. Det er egentlig den samme tankegangen som gir disse en følelse av bunnløs fortvilelse, som gir andre ungdommer en overbevisning at de ikke kan dø. Noen ganger blir en likevel  bedre, selv uten terapi. Det kan se ut som det skjedde med meg. Det var en lang vei, men jeg var veldig motivert til å ta den.

Det er likevel hjelp for unge i dag, og ingenting kan erstatte terapi. Jeg anbefaler derfor alle foreldre som ser at NLD-barnet deres sliter til å ta dette opp med fastlegen, PPT, BUP og kommunens ergoterapeuter. Det er viktig å snakke med noen, og det bør være med noen som vet hva de gjør. Det beste rådet jeg ellers kan gi er å skrive. For mange NLD’ere er skriftspråket en styrke. Jeg har denne bloggen, men en må finne det som passer best. For andre er det kanskje ei dagbok eller poesi som fungerer.

Trinn 3: Åpenbaring av NLD
På dette trinnet blir vi klar over at vi har NLD, og vi begynner å erkjenne det overfor oss selv og andre. Vi oppdager at det finnes måter en kan takle noen av utfordringene på, men vi tror det fremdeles er andres ansvar å takle disse vanskene. Vi snakker gjerne ut om utfordringene våre, og er ikke alltid så flink til å avgjøre om de vi snakker med er interessert i å høre, eller om vi sier det til rett person. Verden er dessverre slik at noen vil bruke handikapp og lærevansker mot deg, og det er en viktig egenskap å lære seg at det ikke er alle som har interesse av å hjelpe deg. Noen vil t.o.m. gjøre mer enn å forholde seg passiv, de vil bevisst angripe svakheten din.

Det er det samme i forhold til vennskap. Det er spesielt vanskelig for NLD’ere å vurdere vennskap. Nevrotypiske mennesker har få problemer med å gradvis utvikle et tilfeldig bekjentskap til et dypere vennskap. Dette følger en komplisert, trinnvis prosess der tillit blir gitt og tjent. Nevrotypiske har mange flere bekjentskaper enn nære venner. Det er mange faktorer som styrer dette, bl.a. nonverbale signaler. Noen NLD’ere har f.eks. vansker med å gjenkjenne ansikter, noen sliter med å forstå hvordan stemmen og kroppsspråk etc. blir brukt. Det er f.eks. ingen som sier rett ut at «jeg henger gjerne med deg en gang i blant, men jeg ønsker virkelig ikke å være vennen din.»

De fleste nevrotypiske liker ikke å være direkte og uhøflige. De er ofte ikke klar over de tingene NLD’ere sliter med, f.eks. kroppsspråk og det at vi gjerne «tråkker i salaten» uten at vi ser hvordan dette påvirker de vi snakker med. Dette er ting det er vanskelig å lære seg hvis en ikke har fått det gradvis innarbeidet i løpet av oppveksten. En kan liksom ikke slå opp i ei bok, og hvis det hadde vært mulig, hadde vi sannsynligvis ikke ant hva vi skulle lete etter. Det er stor sannsynlighet for at du som leser dette ikke kan lese japansk eller kinesisk. Hvis noen tar imot en beskjed for deg og skriver den ned på et ikke-alfabetisk språk, er det gode muligheter for at du er like forvirret som en NLD’er i forhold til sosiale ferdigheter. Det er likevel viktig å være klar over at ingen med NLD er like. Noen forstår ikke ironi og noen er ute av stand til å finne fram i en by, men det gjelder absolutt ikke alle. Jeg klarer meg bra på de to områdene.

Trinn 4: Å leve med nonverbale lærevansker
På dette trinnet aksepterer vi at vi har NLD, og vi blir klar over at det er vårt eget ansvar å takle vanskene, og at de fleste ikke er interessert i å høre om oss. Vi lærer oss til å fortelle den rette personen om diagnosen vår, og forventer ikke at denne personen skal legge alt annet til side for å gi oss hele oppmerksomheten sin. Dette er det eneste ansvarlige trinnet, og absolutt det som mest sannsynligvis vil gi deg framgang.

Jeg fikk diagnosen nonverbale lærevansker i 2011. Jeg har egentlig vært i en berg og dalbanetur etter det. Jeg er såpass voksen at jeg ikke har vært på trinn 1 på veldig lenge, men det er vanskelig å holde seg på det fjerde trinnet permanent. Jeg beveger meg nok mellom 3 og 4. Livet er kanskje litt ekstra utfordrende for NLD’ere. Det er ikke spesielt for meg. Bloggeren The Aspie and the NT traff nok spikeren på hodet med innlegget When emotions attack. Jeg irriterer meg til stadighet over sløkkiser og det som verre er, noe som dessverre er enn stor gruppe.

Jeg har sett mye veldig spesiell atferd av nevrotypiske mennesker. De kan være emosjonelle, utagerende, egoistiske, smålige, ondskapsfulle, inkonsekvente, fullstendig gal etc. Det er ingen som forventer at de skal vise 100 % stabilitet hele tida. Hvorfor skal da vi som har en diagnose oppleve et slikt krav? Målet er trinn 4, men jeg kan leve med at jeg ikke er der 24/7. Spørsmålet er om det nevrotypiske samfunnet kan det.

Kilde:

Flom, “Peter The Stages of Acceptance of Non-Verbal Learning Disability: How I Came to Terms with My NLD”, February 16, 2010. Originally published on September 4, 2009.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

One response »

  1. Thank you so much for your comments and for linking to our blog (and thanks to Google Translate, as well)!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: