RSS Feed

En gamling ved barnebordet

Vi var ikke veldig bortskjemte da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde et skap der de stilte ut det fine serviset. Jeg husker spesielt noen glass med bilde av veteranbiler og et servise i grønt glass. Bortsett fra jul og 17. mai var det ytterst sjelden dette ble tatt ut. Det var nesten som i virkelig gamle dager da i alle fall noen hadde en stue de bare brukte når det kom gjester til gården.

Men tilbake til serviset. Jeg satt ved barnebordet. Det var nemlig en tradisjon i min familie at voksne og barn hadde hvert sitt bord når vi hadde fest. Det hadde vel mye med plassmangel å gjøre, men det sørget også for at alle fikk sitte med noen likesinnede. Det var virkelig stas når mamma serverte brus i disse glassene med bilmotiv på. Seinere fikk vi også juleglass med en liten julelandsby på.

Det var en viktig del av barndommen min og vi behandlet glassene godt. Jeg er skikkelig klossete og har knust en del kopper og glass, men jeg tror hele dette settet med glass overlevde 3 av oss. Det var skikkelig andakt og respekt, og selv brus ble hevet til noe overdådig. En annen ting er at det var nok det i min barndom, for vi fikk det bare ved spesielle anledninger.

Jeg kom til å tenke på dette da Pia Savage brukte uttrykket barnebordet nylig. Hun er en amerikansk blogger som også har nonverbale lærevansker. Hun skriver for Psychology Today og i Sitting at the Children’s Table skriver hun om at vi NLD’ere egentlig aldri får lov til å reise oss fra barnebordet.

Det begynner å bli en del forskning på denne lærevansken, men det hjelper ikke oss voksne. Det er positivt at flere fagfolk har oppdaget barna ved NLD-bordet, og gitt flere av dem diagnosen, men hva med oss andre? Det er en god del voksne som sliter i en verden som blir stadig mer teknisk. Arbeidslivet blir stadig mer krevende og det er ikke lett å henge med. Jeg er ikke den eneste læreren som opplever at utfordringene øker i takt med stadig nye oppgaver, men det er ikke like lett for oss å øke tempoet.

NLD er en komplisert vanske med mange under/tilleggsvansker. Jeg ble testet en gang og etter at de stemplet meg, var det over og ut. Jeg fikk ikke tilbud om noe hjelp, for det finnes ikke for voksne.  Jeg har prøvd i etterkant å få hjelp, evt. bli testet igjen, men det har vist seg umulig. Det høyeste ønsket mitt for 2014 er at vi faktisk blir anerkjent. Jeg ønsker selvsagt på vegne av alle voksne NLD’ere at vi får hjelp, men det er i alle fall et første skritt at fagmiljøet ser oss.

Jeg flytter mer enn gjerne til voksenbordet, for det føles ikke bra å bli behandlet som nesten voksen hele livet. Det er det som skjer når noen voksne mennesker ikke klarer det de fleste andre behersker. Noen av oss klarer seg fint uten hjelp, men det gjelder ikke alle. Er det slik at når mennesker kommer over en viss alder, er det ikke verdt å hjelpe dem? Jeg vet ikke hva tankegangen er, men det virker rart at vi blir ignorert.

Jeg er spent på hvordan det neste året blir.

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: